De siste ukene har vært tøffe for kryptoentusiastene. Det globale kryptovalutamarkedet har tapt enorme summer: 830 milliarder dollar i løpet av seks uker.

Papirformuer har blitt fullstendig utslettet, og de som er verst rammet, er de unge og hovedsakelig mannlige ikke-profesjonelle investorene. De som var de ivrigste – og mest høylytte – kryptopredikantene.

Kryptovaluta er digitale verdipapirer som er basert på forskjellige underliggende teknologier. Den eldste og mest kjente av dem er bitcoin, som bygger på blokkjedeteknologi.

Bitcointransaksjonene foretas gjennom et desentralisert nettverk, der nye transaksjoner registreres i blokkjeden. Blokkjeden lagres så av hver node i nettverket – derav betegnelsen «distribuert regnskapsbok» – og hver gang det blir gjort en endring, må den verifiseres av en majoritet av nodene (tenk på det som datamaskiner) i nettverket.

Nodene konkurrerer om hvem som kan oppdatere regnskapsboka raskest, og de nodene som klarer det, vinner nye bitcoins. Etter som nettverket blir større, blir disse problemene stadig mer komplekse. Derfor må det mye mer bearbeidingskraft – og energi – til for å fullføre transaksjoner. Den opprinnelige protokollen ble skrevet slik at det ikke skulle være mulig å utstede flere mynter så snart et visst antall var utstedt. Det ville skape kunstig mangel og dermed beskytte verdien av de eksisterende myntene.

Fordelen med denne teknologien er at den ikke krever en sentralisert instans som kan verifisere og håndtere transaksjoner. Transaksjonene kan derfor finne sted anonymt og irreversibelt. Forkjemperne hevdet at den kunne anvendes innen alle områder, fra finans til politikk til juss. Ulempen med teknologien er at den er treig og energikrevende.

Den kunstige mangelen som ble skapt av protokollen som underbygger bitcoin – og andre former for kryptovaluta som bygger på den samme – innebar at jo mer penger som strømmet inn i nettverket, desto mer verdifull ble hver mynt. De som kom seg inn tidlig, tjente milliarder av dollar når myntene deres steg i verdi. Denne potensielt uendelige avkastningen skapte den kryptobobla som nettopp har sprukket.

Under pandemien strømmet milliarder av dollar inn i kryptovalutaer, primært fra småinvestorer som ønsket seg avkastning på penger de hadde spart opp under nedstengningen. Større investorer fulgte snart etter, og prisene på mynter som bitcoin og etherum skjøt i været.

Da investorene så den store avkastningen i disse markedene, ble dynamikken mellom stigende priser og investeringer umulig å stanse. Kryptomarkedet hadde blitt en diger boble, holdt oppe av kryptoentusiastenes voldsomme og uverifiserbare uttalelser om teknologiens potensial.

Disse storslagne påstandene hadde aldri rot i virkeligheten, men det trengte de heller ikke å ha. Som enhver økonomihistoriker kan fortelle deg, trengs det bare en stor dose opphaussing for at en ny teknologi skal skape en boble – og rundt kryptovalutaen fantes nok av folk som drev med det.

Nettsamfunnene som vokste fram rundt kryptovalutamarkedene begynte å ligne på sekter, der noen få – for det meste anonyme – hovedmenn ble dyrket og utenforstående skånselløst latterliggjort.

Denne sekteriske stemningen gir mening når vi tenker på den underliggende teknologiens natur. Det er ikke mulig å vurdere den «reelle» verdien av en kryptovaluta, for i motsetning til aksjer eller obligasjoner gir den ingen inntektsstrøm, og det finnes ingen bedriftsstrukturer som kan brukes for å anslå verdien av aktivaene som danner basis for hver mynt. Derfor ga det mening at eierne strengt fulgte med på og korrigerte det folk sa om myntene, siden velstanden deres utelukkende var avhengig av at alle andre trodde at kryptovalutaer var verdifulle.

«Ytterste høyre rekrutterer allerede blant nedslåtte kryptoentusiaster»

Kryptoentusiaster forkynte om et fullstendig desentralisert finansunivers, der ingen stater eller konserner skulle ha den makta som har blitt utøvd under og etter finanskrisa i 2008. De påsto at fiat-penger (penger uten iboende verdi, som mynter og sedler uten dekning i realverdier) er altfor avhengige av tillit – både tillit til statene som skaper pengene, og bankene som oppbevarer dem og kontrollerer betalingssystemene.

I stedet for at sentralbankeiere og velstående bedriftsledere skal avgjøre hvor stor avkastning klientene deres skal kunne få, hva slags transaksjoner de kan gjennomføre, og hvem som skal ta regningen når situasjonen endrer seg, ble kryptouniverset skapt som et fullstendig desentralisert, uregulert vill vest.

Ettersom mer penger strømmet inn, begynte det å dukke opp nye mynter som oppdaterte og forbedret teknologien under bitcoin, og som tiltrakk seg millioner av dollar gjennom «innledende mynttilbud» (ICOs). Myntenes verdi svingte kraftig, noe som gjorde dem så godt som ubrukelige som valuta, men de var likevel potensielt verdifulle investeringer.

Såkalt stablecoins, som er knyttet til reelle valutatyper – aller mest dollaren – skulle løse problemet med ustabilitet. Tusenvis av humoristiske «meme-mynter» har også dukket opp i løpet av de siste to årene. Alle har vært Ponzi-opplegg (en variant av pyramidespill), som har vært avhengig av nye investorer for å oppnå kapitalgevinst, framstilt som enorm avkastning.

Da veksten begynte å avta, var meme-myntene de første som falt sammen. Investorer som ikke innså at de var med i et enormt Ponzi-opplegg og fikk hentet ut verdiene sine i tide, tapte penger til de som gjorde det.

Så røyk stablecoins. De som grunnla denne valutaen, hevdet at hver nye mynt som ble utstedt, var knyttet til et visst dollarbeløp. Etter som myntene ble mer og mer populære og grunnleggerne strevde med å få tilgang til en tilstrekkelig dollarsum til å støtte påstanden, begynte de å bytte ut dollaren med andre aktiva.

Da det begynte å gå nedover med kryptomarkedene, kom selvfølgelig alle investorene med krav om at myntene deres skulle veksles inn i dollar, noe eierne ikke kunne innfri.

Det finnes så mange flere katastrofefortellinger fra kryptouniverset at det er umulig å nevne dem alle her. Det er ikke så lett å si hvor mye av pengene som har blitt investert i kryptoverdenen i de siste årene som har gått rett inn i Ponzi-opplegg, svindel og bedrageri – men det er nok en ganske stor andel.

Da krasjet kom, var ikke engang de «legitime» kryptovalutaene, som bitcoin og etherum, trygge lenger. Grafen over kryptovalutabobla ser nøyaktig lik ut som grafen over enhver annen boble gjennom historien, og som for enhver annen boble i historien, var det ingen mangel på evangelister som har påstått at: «Denne gangen er det annerledes.»

Det ville ha vært lett å latterliggjøre kryptovalutaens vekst og fall. Mange av dem som kjøpte seg inn i hypen, var tross alt ganske ufyselige når de snakket om hvor mye de tjente, og få vil vel sørge over at disse har blitt ofre for sin egen grådighet.

Men det er to problemer med denne holdningen. For det første har noen svært få velstående og mektige vunnet på denne bobla, mens gevinsten deres har gått på bekostning av ordinære småinvestorer. Med andre ord har kryptobobla skapt en permanent økning i ulikhetene i de samfunnene der den var størst.

For det andre var mange av de ordinære småinvestorene sårbare unge menn på jakt etter en form for trygghet i en verden som verken har tilbudt dem en bra jobb, en bra lønn eller en oppgave i livet. De blir nå råmateriale for høyreekstreme nettverk som lokker til seg unge menn som opplever at økonomisk utrygghet truer maskuliniteten deres. Steve Bannon kommer fra en bakgrunn med en far som mistet alle sparepengene sine i finanskrisa i 2008.

Kryptokrasjet framstår kanskje som en morsom fotnote i historien om panikk, mani og børsfall, men effektene vil vare lenge. Ytterste høyre rekrutterer allerede blant nedslåtte kryptoentusiaster. Sosialister burde konkurrere om deres oppmerksomhet, og det vil kreve en viss grad av forståelse og medlidenhet samt en overbevisende fortelling om hva som har gått galt med økonomien vår.