Etterlyst: helhetlig forskningspolitikk

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Onsdag 18. mai gikk jeg og andre aktivister inn på Stortinget for å lese opp appeller. Vi limte oss fast for å få lengre tid og var klar over at vi ville bli arrestert for dette.

Det var tungt å sitte der inne. Hjertet dunket fort. I flere år har jeg demonstrert på gaten og skrevet leserinnlegg uten å se ekte klimahandling. Det er trist at vi må ofre så mye og gå så langt for å få oppmerksomhet rundt klimakrisen. Jeg blir stemplet som kriminell og ekstrem, fordi jeg faller under et lovverk som ikke tar høyde for en verden i krise.

Ingen av oss ønsket å gjøre dette av noen annen grunn enn at vi følte det strengt nødvendig. Behovet for klimahandling og -omstilling har aldri vært mer kritisk enn nå. FN klimapanel varsler kode rød! Økosystemer kollapser, temperaturene stiger, luften og vannet forurenses. Mennesker er allerede på flukt. Uerstattelige arter utryddes. Vi må handle nå om vi ønsker å sikre en levelig fremtid.

De som blir mest påvirket av klimaendringene i dag, har ikke stemmerett i Norge. Det er dem vi snakket høyt for da vi limte oss fast på Stortinget. Vi krever å bli hørt og gjør dette på en kraftfull og kreativ måte fordi saken er så alvorlig.

Som borgere i samfunnet har vi rett og plikt til å sette ned foten når ting går for langt. Klimakrisen er totalt ute av kontroll.

Det er skremmende å se hvor likegyldig mange er til dette.

Geir Pollestad anklager meg i Klassekampen fredag for lite edrueleg argumentasjon før han karakteriserer «årevis med kunnskapsministrar som veskehundar for rektorane ved universiteta». Mitt budskap er at det er samfunnet som taper dersom vi svekker norsk forskning – og jeg ser ikke regjeringen Støres helhetlige forsknings- og kunnskapspolitikk.

Det er greit at statsråden som Pollestad forsvarer, tydelig har understreket sitt konstitusjonelle ansvar. Det kan likevel ikke bety mer silotenkning. Det er det siste vi trenger. Fler- og tverrfaglighet basert på sterke fagdisipliner er påkrevd for å møte samfunnets utfordringer, og vi har i forskningssystemet lenge kjempet for å bryte ned siloer – mellom fagdisipliner og mellom ulike sektorer.

Derfor jobber vi med økosystem for forskning og innovasjon, for å sikre at forskning og kunnskap enklere tas i bruk.

«Mer silotenkning er det siste vi trenger.»

Det handler om de 250.000 nye arbeidsplassene i det private som er påkrevd for å opprettholde velferdssamfunnet. Det handler om den forskningen og beredskapen som er påkrevd for å møte uventede kriser à la den vi nettopp har vært igjennom. Vi kjente biologien denne gangen. Neste gang kan det ta lang mer tid å utvikle en vaksine. Og det handler om den forskningen som betyr liv eller død for en pasient med en krevende diagnose.

To av SFF-ene (Sentre for fremragende forskning) våre kan eksemplifisere «hva som får oss opp om morran»:

CanCell – Senter for kreftcelle-reprogrammering – hvor målet er å finne kreftcellenes «akilleshæler» og å benytte dem til å omprogrammere kreftcellene til ufarlige celler.
NORMENT, hvor det overordnede mål er å finne svar på hvorfor noen mennesker utvikler alvorlige psykiske lidelser.

Det er dette det handler om. Forskning og kunnskap som betyr mye for samfunnet og mye det enkelte menneske. Statsrådens konstitusjonelle ansvar er sikkert klart, men regjeringen Støres ansvar for helheten må være like klart. Forsknings- og kunnskapspolitikk er også næringspolitikk, er også klima og miljøpolitikk, er også helse og omsorgspolitikk. Vi trenger ikke mer silotenking, vi trenger helhet.

Det er blitt en ny trend at mediene må prøve å kartlegge hvordan det står til med naturen. NRK kunne nylig dokumentere at myndighetene ikke har oversikt over hvor store områder som er satt av til hyttebygging. Statskanalens egne anslag havnet på et område tilsvarende Mjøsa. Det var kun mulig å innhente tall fra 58 prosent av landets kommuner. Nær halvparten har ikke oversikt. Ingen andre etater har det heller.

Avisa Nationen har prøvd å få klarhet i hvor mye myr som er nedbygd i de største hyttekommunene. Kun én kommune, Ringsaker, hadde oversikt. Der har myrområder tilsvarende fem fotballbaner gått tapt. Myra er viktig av flere grunner. Den tar opp og lagrer klimagasser, samtidig som den fungerer flomdempende ved store regnskyll. Likevel forsvinner den.

Den politiske handlekrafta vingler i møte med myr og matjord som forsvinner.

Kommunalministeren har sendt et brev til alle landets kommuner med oppfordring om å ta bedre vare på matjorda. Der legges det opp til at kommunene kan søke om midler til å utarbeide egne jordvernstrategier.

Hvor lett er det å realisere en kommunal nullvisjon for «omdisponering av dyrka jord»? Mange små kommuner sliter allerede med å skaffe nok kompetanse. Lovverket som regulerer hvor vi bygger, er et sammensatt område, hvor ulike hensyn stadig skal veies opp mot hverandre.

Bevaring av matjord, naturmangfold og håndteringen av fremtidens klima er ikke et ansvar som kan dyttes ned på lokalpolitikere og små kommuneadministrasjoner, for så bare å håpe på det beste.

Når Riksrevisjonen har vurdert hvor godt kommunene er rustet for å møte et klima i endring, er bildet alarmerende. Hus og bygninger utgjør for de fleste familier den største enkeltinvesteringen. Likevel har mindre enn halvparten av kommunene oversikt over risikoutsatte bygninger lengre enn tolv år frem i tid. Familier og næringsliv kan risikere å miste gård og grunn til ekstremvær lenge før huslånet er nedbetalt.

Kommunenes interesseorganisasjon (KS) mener kommunene selv har ganske god forståelse for utfordringene økt nedbør, ras og skred vil medføre – men sier det trengs mer penger og folk. Cicero senter for klimaforskning peker på det samme. Kun én av ti kommuner har egne ansatte for å jobbe med klimatilpasning.

Når kommunene har for få folk til natur- og klimaarbeid, er det vanskelig å bistå lokalpolitikere med å ta gode beslutninger.

Likevel er lokaldemokrati og kommuneadministrasjon forventet å komme offensive utbyggerinteresser og grunneiere i møte på vegne av allmenne nasjonale fellesinteresser.

Behovet for å øke arbeidet med kartlegging, lage risikovurderinger og foreslå tiltak som følges opp i lokalpolitikken og kommunebudsjetter er prekært.

Regjeringen må gjøre kommunene bedre i stand til å løse de oppgavene som trengs på natur- og klimaområdet før etterslepet blir for stort. Fortsetter vi å kjøre natur- og klimaarbeid på sparebluss i kommuner vil det bli kostbart. Matjord og myr vi fjerner og bygger over, kommer ikke tilbake av seg selv. Styrtregn og flom vet vi derimot at det kommer mer av.

Derfor limte jeg meg fast

Hvem skal verne naturen?