Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sokolov med nok en briljant liveplate: Denne gang fra Esterházy Palace med stykker av Joseph Haydn og Franz Schubert.

Lysets kilde

SOKOLOV: En russisk legende som skiller seg ut i dagens klassiske musikkverden – og, ja, han må høres. FOTO: DG/UNIVERSAL

Grigorij Sokolov er mesterpianisten som evner å finne estetiske sannheter som ingen andre kan se.

Grigory Sokolov

Grigory Sokolov

«Grigory Sokolov at Esterházy Palace»

Joseph Haydn, Franz Schubert

Deutsche Grammophon/Universal Music

Dersom jeg måtte velge én pianist å lytte til resten av livet, ville valget falt på Grigorij Sokolov (f. 1950 i Leningrad). Hans kvaliteter er så betydelige at han kunne prydet de mest glamorøse plakater og trukket inn store penger for den klassiske plateindustrien. Sokolov-innspillinger er sjelden vare, men fra han i 2014 skrev kontrakt med klassisk musikks historisk sett viktigste label, Deutsche Grammophon, har det kommet fem av dem, denne innspillingen inkludert.

Det blir tatt opp flere konserter med Sokolov årlig, og det er han selv som bestemmer hva som slipper gjennom nåløyet. Han lar seg tilsynelatende ikke kontrolleres av DG. Selv om labelen sitter på den klassiske musikkverdenens mest imponerende katalog, er det altfor mange eksempler på at DG får musikere til å programmere intetsigende for å bli «salgbare». Med Sokolov ser det ut til at han selv velger hva han skal spille og hvilke tolkninger som til slutt ender opp på en av disse konsertplatene hans, som nye «Grigory Sokolov at Esterházy Palace».

Samtidig går han plateselskapet litt i møte gjennom bildene, for de kommuniserer mer enn hva som kanskje ligger naturlig for ham. Bare ta coveret: Med svakt løftet blikk ser Sokolov mot et lys, som om han får en guddommelig åpenbaring. Vi som kjenner hans ferdigheter vet imidlertid at det snarere er han som er lysets kilde, han som har evnen til finne estetiske sannheter ingen andre får øye på. I et annet bilde i bookleten ser han rett inn i kameraet og fremstår som en hyggelig og utadvendt eldre herre – noe som står i kontrast til den rett og slett grå og kjølige fremtoningen han har på scenen. Det er musikken som skal snakke, og Sokolov stiller seg bak musikken, samtidig som hans tolkninger er inderlige og romantiske på en særegen måte.

At Sokolov har spilt inn så lite, gjør at jeg tenker på ham som en utpreget liveartist som kanskje ikke helt fanges på plate. Spranget fra levende uttrykk til endelig lydfestet fonogram kan for så vidt problematiseres hos alle musikere, men når vi har med Sokolov å gjøre blir det ekstra relevant.

Som på Haydn-innspillingene her: De blir som små filosofiske avhandlinger. Sokolovs fingre lurer kanskje på om g-mollsonatens åpningsmotiv (en triol) er en utskrevet trille, en opptakt eller en melodi. Sekundet etterpå grupperer og former han tonene som korte eller lange. Og når ornament-motivet kommer igjen for å gjenta de første to taktene er det med tillagte skimrende toner over det melodiske, som utvider teksturen, som lager et helt annet lys, som kanskje åpner litt for at vi gjennom ørene kan se åpenbaringen Sokolov utformer i sitt kunstnersinn på platens forside. Når Sokolov legger ut musikken på denne måten, lurer jeg på om en innspilling egentlig kan representere ham. Tolkningen høres ut som en øyeblikkets kunst, ikke tenkt for fonogram, men som et levende og spontant uttrykk i konsertsalen.

Altså, enhver innspilling representerer en risiko – og noen feilspillinger fra Sokolov trekker ham ned på jorden, fra å være Gud til å bli et menneske med profetisk gave og evnen til å lide. Men jeg snakker mer om at den musikalske utlegningen begrenses når den blir endelig og fastlagt på en plateinnspilling. Det finnes for så vidt pianister som kunne spilt Haydn enda mer perfekt, inkludert Sokolov selv dersom denne innspillingen ble redigert og striglet i studio. Men perfeksjon er ikke målet. Den levende historiefortellingen er målet.

I Sokolovs filosofiske Haydn-utlegning ligger illusjonen om at tiden og tolkningen skapes i øyeblikket. Du må føle hver tones retoriske og emosjonelle argument der og da. I levende klang må neste figur følge som en logisk nødvendighet av det som kom før. Og en innspilling må gi inntrykk av at dette skjer i levende tid, ikke innenfor innspillingens fastlagte rammer.

På den bakgrunn er det kanskje lett å forstå at Sokolov velger å gi ut liveplater. Her befinner vi oss i Eisenstadt, Østerrike: i Haydn-salen i Esterházy-palasset, der komponistenarbeidet i tre tiår. Schubert har også en kobling til stedet gjennom grevinnen Caroline Esterházy de Galántha, hans muse. Selv om kun Schuberts sene psykologiske dypdykk Fantasi i f-moll for fire hender var eksplisitt tilegnet henne, skal komponisten visstnok ha sagt at alt han skapte ble skrevet for grevinnen.

Av Haydns drøyt 50 klaversonater er kun syv skrevet i moll. Sokolov har valgt ut tre av disse i et lavmælt program. Kanskje med unntak av sistesatsen i Sonate i ciss-moll, Hob. XVI: 36, har vi ellers ikke med en høydramatisk og brusende moll å gjøre, men med intime ettertanker: Små motiver som diskuteres og veksles mot andre argumenter og teksturer. Sokolov har et briljant fingerspill, der han kan separere hver tone fra andre og samtidig forme motiver og fraser, uansett hvor raskt det går. Dette passer perfekt for det vi gjerne benevner som det «retoriske» i Haydns musikk, altså alt det som har med betoningsmønstre å gjøre, som helt enkelt er uttrykkets grunnleggende forutsetning i denne musikken.

«I Sokolovs rene klangbehandling er sinnet fritt fra bekymringer.»

Sokolov har samtidig en unik toneproduksjon som få behersker i våre dager, og som kan assosieres med de store sovjetiske pianistene. Klangen består av en grunnleggende briljans som kan få tonen til å bære og synge, og uansett hvor raskt det går mister han ikke dens kjerne. Samtidig snakker vi ikke kun om én klang, men også hvordan Sokolov lager kontraster mellom figurer og motiver, og hvordan disse følger etter hverandre.

Han gir også hver av musikkens forskjellige lag sine helt egne farger, slik som med de glitrende tonene jeg har nevnt tidligere. Dette gjør musikkens tekstur like kompleks som overbevisende, noe vi ikke minst hører i ekstranummeret av Debussy.

Sokolov trekker frem så mange detaljer hos Haydn, og det veksler så raskt, at komponisten fremstår som radikalt rik – som en postmoderne dekonstruktivist som plukker i stykker wienerklassisismen og undersøker dens bestanddeler. Når Sokolov så beveger seg fremover i historien til Schubert, går tenkningen bakover. De musikalske innfallene integreres i lange melodier og Schubert får legge ut sine ideer i større sammenhenger. Uten å ønske å redusere komponisten en tøddel, er det som om han snakker gjennom overflatenes skjønnhet. Samtidig er det altså dybde der, både i tolkning og musikk. Vi befinner oss i grenselandet der det skjønnlitterære språket sier noe om vesentlige sannheter i livet, slik at skillet mellom poesi og filosofi forkludres, omtrent som hos Hölderlin, Novalis eller Schlegel.

Ta det tredje av de fire Impromptuer, D. 935 (op. post. 142) i B-dur som Sokolov spiller. Stykket er ukomplisert, sorgløst og vakkert, uten noen undertone av tvetydighet, bittersøt sorg eller lidelse. Muligens kan impromptuet representere en lengsel etter en annen verden, men med Sokolovs syngende, bærende tone befinner vi oss allerede i det forjettede land. Mollvariasjonen blir sett på med god avstand fra den pianistiske betrakteren, og forstått gjennom den melodiske skjønnhetens sødme. Og de akkordfremmede tonene i moll, de korte utfluktene til harmonier som kunne beveget musikken til en grunnleggende molltoneart, de rokker ikke ved idyllen. I Sokolovs rene klangbehandling er sinnet fritt fra bekymringer, hjertet er åpent, og verden ligger for lytterens føtter, som i en eksistensiell ungdommelig følelse av våren.

Etter selve konserten spiller Sokolov seks ekstranumre, som er en avdeling nok i seg selv. Hans fingerspill og fantasifulle fuglelydornamenter i J-P Rameaus Le Rappel des oiseaux må trekkes frem som noe nesten umulig å fremmane på et moderne flygel. For øvrig er det egentlig utenkelig at et Steinway-flygel kan klinge så intimt som det gjør hos Sokolov, særlig i Haydn-tolkningene. Fra ekstranumrene vil jeg ikke minst trekke frem Debussys Des pas sur la neige fra første bind av Preludier for klaver. Satsen representerer noe annet enn det retoriske og melodiske hos Haydn og Schubert. Sokolov viser seg her som stemningsskaper og fargelegger.

28. august spiller russiske Sokolov i Operaen i Oslo. Jeg kan love en skjellsettende opplevelse. Og med Ukraina-hjerte på hjemmesiden hans, er det neppe risiko for at denne konserten blir avlyst.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production