Like før midnatt 25. august 1914 blir universitetsbiblioteket i Leuven stukket i brann. I løpet av noen nattetimer går minst 1000 håndskrifter, 800 inkunabler og 300.000 bøker opp i røyk. Et bilde tatt rett før krigsutbruddet viser en prektig, teppebelagt hovedsal med byster langs midtgangen og bokhyller helt opp til taket; etter brannen står bare murveggene igjen. Gulvet er borte, taket er borte, bøkene, alt brennbart er fortært av flammene.

Bibliotekbrannen er langt fra det verste som skjer i den belgiske byen denne natta. Tyske soldater, sinte og paranoide etter antatte bakholdsangrep fra irregulære styrker, trenger seg inn i private hjem og dreper 248 sivilister. Nærmere 1000 bygninger blir satt fyr på. De brente bøkene skal likevel bli helt avgjørende i trippelententens fortelling om «voldtekten av Belgia», om den tyske «Schrecklichkeit» og «krigsvederstyggelighet». The Daily Mail kaller det «Leuvens holocaust»; britenes statsminister H.H. Asquith uttaler at herjingene «minner … om tredveårskrigen».

Kanskje vi kan si det så sterkt: Idet den første fyrstikken tennes i kjelleren under Leuvens universitetsbibliotek, slukner tyskernes krigslykke – bare 21 dager etter at armeene deres marsjerte over grensa til Belgia. For hendelsene i Leuven skal ramme Tysklands renommé hardt. Myrderiene var ille nok; hvordan kunne en kulturnasjon – hjemlandet til en Kant, en Beethoven, en Goethe – også tillate seg å svi av umistelige kulturskatter?

Det kulturelle og det militære: I fredstid finnes det knapt noen domener som står hverandre fjernere. Men etter et krigsutbrudd går det ikke mange dagene før også forfattere og kunstnere blir avkrevd soldated.

Da Russland invaderte Ukraina i februar, tok det heller ikke lang tid før spørsmålet om kulturell boikott kom på agendaen. For noen, som den ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko, blir krigen en anledning til å problematisere skillet mellom den russiske staten og den russiske romankunsten. I et omdiskutert essay i Times Literary Supplement slår hun fast at soldatene som plyndret, voldtok og drepte i Butsja, er «nøyaktig den slags helter som befolker russisk litteratur».

Også i 1914 ivrer mange etter å utvide krigen til kulturens territorium. Filosofen Henri Bergson, president i det franske vitenskapsakademiet, erklærer allerede 8. august at kampen nå står mellom «sivilisasjon og barbari». I Storbritannia, derimot, abonnerer mange på «to Tyskland-tesen» – ideen om en motsetning mellom «the Germany of men of the war party» og «the Germany of men like ourselves», som britenes utenriksminister Edward Grey formulerer det. Valget står mellom «Potsdam og Weimar»: slottsbyen utenfor Berlin hvor keiser Wilhelm II residerer, eller kulturbyen hvor Goethe og Schiller skapte litterær verdensarv.

I et opprop som publiseres i The New York Times 18. september, gir 40 britiske forfattere – blant dem H.G. Wells, Rudyard Kipling og Arthur Conan Doyle – en lissepasning til tyske intellektuelle som kan tenkes å ville ta avstand fra Potsdams aggressive militarisme. Samtidig som underskriverne relativt behersket forsvarer Storbritannias involvering i krigen, slår de fast at «mange av oss har kjære venner i Tyskland, mange av oss ser på tysk kultur med den høyeste respekt og takknemlighet».

Invitasjonen blir kontant avvist. Allerede neste dag begynner tyske intellektuelle å kladde på et mot-opprop, «An die Kulturwelt!», som punkt for punkt – visstnok inspirert av Luthers 95 teser – tar for seg «løgnene» om Tysklands krigsforbrytelser. Argumentasjonen kan minne om den Putin tyr til når han snakker om sin «spesialoperasjon»: Entente-maktene har «omringet» Tyskland, det nøytrale Belgia er i realiteten et oppmarsjområde for franske styrker. Også ødeleggelsene i Leuven vies et langt avsnitt; om dem heter det selvmotsigende at «like lite som vi lar noen overgå oss i kjærlighet til kunsten, vil vi gå med på å redde et kunstverk hvis prisen er et tysk nederlag».

Sentralt i oppropet står avvisningen av den nevnte «to Tyskland-tesen». «Det er ikke sant at kampen mot vår såkalte militarisme ikke er en kamp mot vår kultur», konstateres det med ettertrykk. «Uten tysk militarisme ville tysk kultur for lengst ha blitt utslettet fra jordas overflate … Den tyske hæren og det tyske folket er ett.»

Oppropet står på trykk i en rekke tyske og utenlandske aviser tidlig i oktober 1914, undertegnet av 93 tyske forfattere og forskere. Det er, for å si det forsiktig, en PR-messig katastrofe. Selv germanofile som tidligere har vegret seg for å kalle tyskerne «hunere» og «villmenn», gjør det nå. Referanser til oppropet opptrer hyppig i fransk, britisk og etter hvert amerikansk propagandamateriell: En tysk gorilla bærer en klubbe med påskrifta «Kultur»; en tysk sjøorm – en henspilling på torpederingen av det britiske passasjerskipet «Lusitania» – roper ut «Det er ikke sant!».

«Idet den første fyrstikken tennes, slukner tyskernes krigslykke»

Hvordan kunne det gå så galt? Én forklaring peker på kommunikasjonsteknologi. Allerede dagen etter at Storbritannia erklærte Tyskland krig, klarte britene å kutte de tyske undersjøiske telegrafkablene. Det ga dem et betydelig forsprang i propagandakrigen, ikke minst overfor det ennå nøytrale USA. Følelsen av å ikke nå fram med sitt budskap til kolleger og likesinnede i utlandet – som om de kollektivt var utestengt fra Facebook, Twitter og Instagram – kan ha bidratt til de tyske intellektuelles overreaksjon. Historiker Jürgen von Ungern-Sternberg har påpekt at de fleste underskriverne ikke egentlig var nasjonalister, men liberalere; da oppropet ble til, benyttet man seg av et kontaktnettverk som tidligere var blitt brukt til å organisere en protest mot skjerpet sensur i keiserriket.

Andre framhever at Tyskland etter 1871 var en dypt militarisert stat, der sivilister gikk omkring med en konstant underlegenhetsfølelse. Med militær makt hadde Bismarck klart det intellektuelle og borgerlige revolusjonære mislyktes med i 1848 – å samle de tyske småstatene til ett rike. I dette klimaet fantes rett og slett ikke rom for sivil opposisjon. Et pasifistisk tilsvar til «An die Kulturwelt!» ble typisk nok undertegnet av bare fire personer. En av dem var Albert Einstein.

I ettertid tok mange av underskriverne avstand fra «An die Kulturwelt!». Flere unnskyldte seg med at de aldri hadde lest oppropsteksten. Det rokker ikke ved hovedinntrykket – at store deler av kulturlivet sto last og brast med landets politisk-militære elite i 1914.

Neste gang tyskere skulle svi av bøker i stor skala, i 1933, var få intellektuelle med i dansen rundt bålet. De hadde lært seg en lekse. Men dét er, som det heter, en annen historie.