Eg skal ikkje gje meg ut i utgreiingar kring Raudt Nato og Ukraina. Vågnaden er då stor for at ein kan komme til å vase seg vekk. Eg vil bere minne om kva dei gjorde i ei bygd som heite Kvammen. Der hadde grannane kome i storkrangel om kvar eit gjerde skulle gå, og ikkje minst om kven som var pliktig å halde det i stand. Det vart sak grannane i mellom. Det fall store og harde ord på båe sider av meining og gjera skilje. Men så var det så at dei og måtte få greve seg ny bekk. Det var ikkje ein manns arbeid. Det måtte alle vere med om for at alle skulle ha sams rett og nytte. Der sto så karane ned i hola og spadde seg bekk, endå om dei var usams om gjerde. Vi har vel ein bekk som skal gravast vi og.
Når prester forkynner død
Det vi går gjennom i Russland i dag er i åndelig forstand mye verre og farligere enn situasjonen på 1900-tallet, i Sovjet-tiden, da kirken ble forfulgt. Det var en åpen forfølgelse av Kristus og hans kirke. Det eneste som krevdes av en kristen var å være trofast mot Kristus og være forberedt på å dø for ham. Det var ikke lett, men trygt i åndelig forstand. Selv forsakelsen kan gi et visst håp om omvendelse.
Fra 2015 til april i år var Burdin prest i landsbyen Karabanovo. Dagen etter invasjonen i Ukraina publiserte han en protest, sammen med den pensjonerte presten Georgi Edelstein (90). Burdin ble bøtelagt og fikk brev fra biskopen om at det ikke er lov å uttale seg på tvers av patriark Kirill. Burdin har nå forlatt Russland. Oversatt av Johannes Morken.