Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Katarsisk musikk: Kendrick Lamar forsøker å hele dype sår etter generasjonelle traumer på sitt nye album, intet mindre.

Veien til Accra

MUSIKKTEATER: Kendrick Lamar har lenge utforsket drama på flere plan. Her fra en Las Vegas-konsert før nyttår. FOTO: ALLEN J. SCHABEN/LOS ANGELES TIMES VIA GETTY IMAGES

1855 dager etter Pulitzerpris-belønte «Damn» er Kendrick Lamar tilbake med et intimt personlig mesterverk.

Kendrick Lamar

Kendrick Lamar

«Mr. Morale & the Big Steppers»

PGLang/Top Dawg/Aftermath/Interscope/Universal Music

Om jeg skulle oppsummere Kendrick Lamars 18 spor og 73 minutter lange, hyperambisøse dobbeltalbum «Mr. Morale & the Big Steppers» med kun 11 ord, selv om jeg heldigvis har et par tusen flere til rådighet på disse sidene … så tror jeg at jeg måtte gått for et klassisk Monty Python-sitat, fra filmen «Life of Brian»: He’s not the Messiah. He’s a very naughty boy.

Jo da, jeg prøver vel å være vittig her. Men dette sitatet slo meg likevel, underveis i intens lytting fredag som var, som i all fall én måte å sammenfatte det usedvanlig rike og komplekse tekstmessige og konseptuelle innholdet på Kendrick Lamars fjerde ordinære storselskapsdistribuerte album. Det oppsummerer i all fall to tematiske hovedtråder, der Messias-delen er så sentral at den til og med er illustrert på omslaget, der Kendrick Lamar står i forgrunnen med tornekrone (!) og holder rundt sin snart tre år gamle datter, mens partneren (forloveden? kona?) Whitney Alford sitter på en seng med parets noen måneder gamle sønn.

Og sporet «Savior» innleder et usedvanlig sterkt «sistestrekk» midtveis i album to/del to av albumet, der en rad låter gir sentralt utfyllende kontekst til tematikk som har gått igjen tidligere gjennom dobbeltalbumet, og for så vidt gjennom hele Kendrick-katalogen.

Nettopp «Savior» blir et veiskille og et veivalg, der Kendrick forkaster eller forlater rollen som artist-leder-frelser, en rolle han jo tidligere har plassert seg selv inn i, ikke minst på 2015-albumet «To Pimp a Butterfly». Men som han innleder tredje verset her med: The cat is out of the bag, I am not your savior. Før han avrunder verset med å snakke om sitt behov for å beskytte sin sjel i stillhetens dal (fritt oversatt).

Eller som hele albumet avsluttes, et usedvanlig intenst kvarters tid senere: Sorry I didn’t save the world, my friend, I was too busy buildin’ mine again, I choose me, I’m sorry.

Dette er altså de avsluttende ordene på sistelåta «Mirror». For «Mr. Morale & the Big Steppers» handler i stor grad om å finne veien tilbake til mannen i speilet. Og mannen i speilet har utvilsomt, vel, vært en very naughty boy. Slik det fremstår i en rad intime bekjennelser albumet gjennom, fra en artist som frem til nå har holdt privatlivet sitt usedvanlig strengt privat.

Kendrick Lamar er tross alt han som har gjort det å rappe «i rollefigur» til en sentral del av sitt virke, og langt på vei til et akseptert virkemiddel i rap som sådan, med tanke på sjangerens generelle autentisitetskrav.

Men på «Mr Morale & the Big Steppers slår rappens fremste bruker av tredjeperson om til en førsteperson som definitivt er Kendrick Lamar Duckworth, født juni 1987 i Compton, California. Ikke bare det, han involverer også kona Whitney og navngir til og med sønnen Enoch, hvis fødsel og eksistens inntil nå har vært ukjent for offentligheten. Og det er mye som står på spill på det personlige plan, der Kendrick bekjenner en lang historie med utroskap, eller sexavhengighet om du vil.

Og hører man nøye etter på formuleringene på albumets kanskje aller største høydepunkt og nøkkelpunkt, den mektige «Mother I Sober», skriver Kendrick denne teksten ut fra et premiss om at partneren Whitney allerede har forlatt ham.

Dette gjør albumets sjarmerende ukonvensjonelle «slippfest» til et desto mer rørende opptrinn. For natt til fredag norsk tid dukket det opp videoer på nett, av Kendrick Lamar og Whitney Alford som inntok gulvet på en uterestaurant i Ghanas hovedstad Accra, mamma- og pappadansende til tonene av Cardi B og Megan The Stallions «WAP». Altså, en ting er Pulitzer-prisen han vant for forrige album, «DAMN», i 2018. Det ser ut som Kendrick har landet en desto større bragd i denne runden: Han har reddet sin familie og seg selv, ved å skrive, gjennom tekst og litteratur.

Og samtidig laget allmenngyldig, stor popmusikk som overskrider den private sfæren, med dypere samfunnsmessig relevans enn noe Kendrick Lamar har skrevet tidligere.

Om vi holder oss til det samme avsluttende strekket på albumet, er «Auntie Diaries» et annet høydepunkt og nøkkelkutt, og velegnet som eksempel på sammenhengen mellom det personlige og det samfunnsmessige, det intime og det allmenne. Her nøster Kendrick Lamar opp historien til to transpersoner i sin egen familie, og hvordan han selv – men også familien og samfunnet rundt, ikke minst kirken som institusjon – har forholdt seg til deres liv og eksistens.

Samtidig blir historien slik Kendrick forteller en parabel eller en lignelse, for den lange prosessen fra ignoranse til empati, fra hat til aksept. I de aller steileste kretsene på særlig Twitter, har Lamar alt møtt motbør for at denne historien formidles med ordbruk og terminologi som – i all fall utenfor den spesifikke konteksten – må kunne betegnes som homofobisk og/eller transfobisk.

Dette er likevel en så vesentlig del av selve historien og poenget, og ikke minst parallellen som avslutningsvis trekkes til diskusjonen om rapmusikkens bruk av «n-ordet», at det er umulig å se for seg at denne historien kunne blitt fortalt uten den «kontroversielle» språkbruken – i alle fall ikke med noe i nærheten av samme empatiske styrke, ved å plassere lytteren side om side med Kendrick Lamar selv, på hans (lange) ferd mot empati og aksept.

Og da har vi ikke engang kommet til hvordan en låt som «Auntie Diaries» også gir kontekst til ideer og utsagn som luftes tidligere på albumet, særlig de gjentatte referansene til såkalt kanselleringskultur og politisk korrekthet på albumets del én.

Så klart mener Kendrick Lamar noe annet med disse begrepene enn det de signaliserer i, tja, en norsk aviskronikk signert Kjetil Rolness eller Danby Choi. Samtidig skal man ikke se bort fra at det også er en overlapp i begrepsbruken, en overlapp vel verdt å utforske, i all sitt ubehag. Først og fremst klargjør det en grunnleggende humanistisk og empatisk motivasjon for å slippe marginaliserte stemmer frem i lyset.

Her skal man ikke glemme at et av Lamars svært få offentlige fremstøt siden forrige album, var da han via representanter henvendte seg til Spotify-sjef Daniel Ek i 2018, og truet med å trekke sin egen musikk fra plattformen, i protest mot fjerningen av XXXTentacion og R. Kelly fra strømmetjenestens kuraterte spillelister.

«Lager fortsatt noe av den mektigste og mest kraftfulle rapmusikken noensinne.»

Det er også en slik kontekst som gir mening til den tilsynelatende absurde medvirkningen til albumets prominente, tilbakevendende gjestevokalist Kodak Black – en rapper med mye reelt problematisk ballast. Men Kendrick Lamar er kunstner, ikke samfunnsdebattant. Og han makter å trenge dypere inn i problemstillingene, ned til en kjerne som på samme tid er mer medmenneskelig og svimlende samfunnsrelevant. I think about Robert Kelly, if he weren’t molested I wonder if life’ll fail him – slik antydes den tabubelagte, onde sirkelen fra offer til overgriper på tittellåta «Mr. Morale».

Låta som leder inn i det før nevnte, rystende mesterverket «Mother I Sober». Der Kendrick, med den aller mest beherskede stemmebruken i sitt svimlende omfattende tekniske repertoar, gjennom to konsise vers rammet inn av et skjelvende refreng fra Beth Gibbons (tidligere Portishead) nøster opp et knotete kammerdrama, om hvordan traumer etter overgrep satte spor gjennom generasjoner i hans egen familie, og hvor grunnleggende det har formet ham selv.

Før han på låtas siste vers, innrammet av bassgitar og Beach Boys/doo-wop-aktige vokalharmonier fra sin gamle våpendrager Thundercat, gradvis finner en nærmest rasende styrke i stemmen, der han håndfast og konkret påpeker hvordan denne historien også er historien om en felles afroamerikansk arv, om generasjonelle traumer etter hundreårs overgrep fra slaveriet og langt forbi, inn i vår samtid:

I know the secrets, every other rapper sexually abused. I see ‘em daily buryin’ they pain in chains and tattoos. So listen close before you start to pass judgement on how we move.

Til å miste munn og mæle av. Men vi må likevel si litt om selve musikken her, med en lang rekke medvirkende musikere og produsenter. Fra gamle kjenninger som Thundercat og produsenter som The Alchemist, Sounwave og Tae Beast – de to sistnevnte husprodusenter fra selskapet TDE, som Kendrick Lamar med dette albumslippet nå forlater – til nye bekjentskaper og relativt ubeskrevne blad som (pianist/produsent) Duval Timothy og (produsent-teamet) Beach Noise. Dette er også første album Kendrick Lamar spiller inn uten sin frem til nå faste lydtekniker Derek «MixedByAli» Ali, som kun er kreditert for miks på ett spor.

Det sier sitt sånn sett, hvor uhyre konsistent selve lyden av dette albumet er, dessuten med noen prominent tilbakevendende musikalske elementer som perkussiv stepping (ja, som i dansen, med all sin kulturelle kontekst) og ikke minst flygel/piano.

Selve pianisten er på de fleste sporene ukreditert, men man tar seg i å lure på om det kan være Lamar selv? For det er noe ved låtstrukturene her, det høres vitterlig ut som det aller meste er skrevet ved et piano. Aller tydeligst illustrert i de småfinurlige akkordskiftene i albumets to mest melodisk orienterte spor, poplåtene «Die Hard» og «Mirror». Kendrick har i all fall hatt tid til å ta timer siden sist.

Det er tross alt, som rapperen selv påpeker i albumets aller første ord, nøyaktig 1855 dager siden forrige album. Og det er veldig lang tid, i en så ungdommelig og rastløs musikkform som rap fortsatt er.

Ja, 1855 dager tilsvarer tidsrommet mellom Kendrick Lamars gamle mentor Dr. Dres siste singel med sin første gruppe World Class Wreckin Cru, den sjarmerende corny bagatellen «Turn Off the Lights» høsten 1987, og den andre gangen Dr. Dre forandret raphistorien, med sitt første soloalbum «The Chronic» i 1992. Med andre ord har Kendrick Lamar holdt tyst like lenge som hele karrieren til N.W.A.

Og han vender tilbake med et album som med alle sin storslagne ambisjoner låter unektelig, høyst gjenkjennelig som nettopp Kendrick Lamar. Og som like fullt er en helt udiskutabel begivenhet. For Kendrick Lamar lager fortsatt noe av den mektigste og mest kraftfulle rapmusikken noensinne.

Fredag legges billetter ut for salg til Kendrick Lamars konsert i Telenor Arena i Oslo 19. oktober.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production