Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Forsker Julie Wilhelmsen mener debatten om Russland lider av ensretting og fordummende angrep:

ADVARER MOT FARLIG FORENKLING

FRUSTRERT: Julie Wilhelmsen sier hun har «kjent på et sinne over at kollegaer og visse miljøer» har brukt tida si på å angripe meningsmotstandere etter krigsutbruddet. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ
Hanne Marie Lenth Solboe

KRIGSKLIMA: Da Vladimir Putin angrep Ukraina, havnet Russland-forsker Julie Wilhelmsen i skuddlinja. – Jeg føler noen leser meg som djevelen leser Bibelen, sier hun.

Hvorfor gikk Vladimir Putin til angrep på Ukraina? Hvordan ser verden ut fra Moskva?

Å beskrive og forklare Russlands verdensbilde har vært et av Julie Wilhelmsens sentrale livsprosjekt. I 20 år har Norges mest kjente Russland-forsker studert russisk offisiell retorikk.

Men særlig et av hovedfunnene hennes er kilde til kontrovers: Nemlig at Russlands ledere og politikk preges av en forestilling om at USA bruker Nato, protestbevegelser og økonomiske sanksjoner i forsøk på å nedkjempe Russland.

Denne uka sa Putin i sin 9. mai-tale at Russland er i krig mot Vesten, og hevdet at han angrep Ukraina for komme et Nato-angrep i forkjøpet.

– Om Kreml faktisk tror på sin egen konspirasjonsteori, vet ikke jeg. Jeg sitter ikke i hodet på Putin, sier Wilhelmsen når vi treffer henne i kontorene til Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) i Oslo.

– Men jeg mener det er kjempeviktig å vite at det er sånn russiske ledere snakker, og jeg har sett det som en tjeneste å formidle dette.

– Og jeg er fortsatt overbevist om at stormaktsrivalisering mellom Russland og USA må med i en kompleks forklaring på krigen, sier hun.

Et varsko

I flere år har Wilhelmsen møtt anklager om å være Putins budbringer.

Da Russland angrep Ukraina, ble det enda verre. Krigen utløste et knallhardt klima, også her i Norge.

– Jeg har en følelse av at noen leser meg som djevelen leser Bibelen.

I Vårt Land ble Wilhelmsen, oberstløytnant Tormod Heier og SVs Ingrid Fiskaa kalt for «Putins klakører» av Civitas Eirik Løkke.

Wilhelmsen påpeker at dersom Løkke kjenner betydningen av ordet han klistret på dem, så anklaget han dem for å få betalt av Putin.

– Man sier at når jeg forklarer hva Kreml sier, så er det det samme som at jeg sympatiserer med dem, at jeg er enig med dem. Og noen sier «kanskje er hun bare naiv som gjentar Putins retorikk». Men for meg handler det jeg gjør, om det stikk motsatte av naivitet. Det har handlet om å rope et varsko. Et «se her, dette kan skje, konflikten kan bli varm».

Stedfortreder-drama

Frykt for eskalering – ikke minst mellom atommaktene USA og Russland – lå også bak da hun på «Dagsnytt 18» nylig sa at Russland nå ser krigen som en «stedfortrederkrig» mot amerikanerne.

– Umiddelbart kom det kritikk om at jeg bare formidlet Russlands falske fortelling. Ordet «stedfortrederkrig» var visst nå forbudt.

– Jeg sa ikke det for å underkjenne at ukrainerne kjemper en tapper kamp for sin overlevelse, slik kritikerne hevdet, men fordi Russland nå gjør dette til en stedfortrederkrig.

Wilhelmsens analytiske poeng var: Når USAs forsvarsminister Lloyd Austin på besøk i Kyiv sier at USAs mål er å «svekke Russland», samtidig som USA trapper opp sin militærstøtte til og synlighet i Ukraina, så forer det Kremls fortelling og tro på at krigen for USA egentlig handler om å nedkjempe Russland og regimeendring.

– Det går fort i studio og det var ikke tid til å si «for øvrig er jeg selvfølgelig motstander av Putin-regimet, og jeg fordømmer krigen», sier hun.

Lei av andedammen

Krigen tok mange på senga. Wilhelmsen var blant mange som ikke var overbevist av amerikansk etterretnings advarsel om at en fullskala invasjon var på vei. Men da den kom, var det åpenbart for henne at krigen ville bli «veldig brutal og kompromissløs fra Kremls side».

Doktorgraden hennes handlet om krigen i Tsjetsjenia i 1999. Mye handlet om å lese om og forklare russisk krigspraksis og menneskerettighetsbrudd.

– Så jeg fikk veldig fort bilder på netthinna av hva som kom til å skje i Ukraina, av de menneskelige lidelsene.

Selv har hun vært mest opptatt av de tragiske følgene av krigen, «ikke av andedamskrangler her hjemme».

– Det overrasket meg at i vårt lille norske miljø så ble krigsutbruddet brukt i en kamp om hvem som hadde rett, der noen perspektiver og røster skulle delegitimeres. Jeg må si jeg har kjent et sinne over at kollegaer og visse miljøer brukte tida si på dette.

Skuffet over Søreide

I begynnelsen av april hevdet politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jacobsen at det han kalte «antiamerikanske» stemmer som oberstløytnant Tormod Heier og Klassekampens Bjørgulv Braanen ikke lenger var verdt å lytte til.

Da følte Wilhelmsen at debatten hadde nådd et intellektuelt lavmål.

KRIGSTÅKE: En kvinne går utenfor en barselsklinikk som ble skadet av russiske bombardementer i den ukrainske byen Mariupol. Julie Wilhelmsen sliter med å se diplomatisk press for fred i Ukraina. – Det er fortvilende, sier hun. FOTO: EVGENIY MALOLETKA, AP/NTB
Evgeniy Maloletka

I Dagens Næringsliv svarte hun at «selv er jeg verken Nato-motstander, antiamerikansk, anti-liberaler eller venstreradikaler, men jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk».

Wilhelmsen trekker linjer til «Mccarthyismen» i USA under den kalde krigen.

Hun er også skuffet over en uttalelse fra tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H), «en ikke helt ubetydelig person, som sa noe sånn som at de som har forstått Russland, må gå i seg selv og vurdere om de ikke har blitt ofre for Putins propaganda».

Hun har lurt på hva kritikken handler om: Har hun ikke vært tydelig nok? Har viktige premisser forsvunnet når et «komplisert forskningsspråk» skal oversettes til kommentarer i mediene? Eller forstår ikke folk forskjellen på å forsvare og forklare?

– Men etter hvert har jeg lurt på om dette i noen tilfeller handler mer om at noen har et politisk prosjekt, et ønske om å fjerne alternative forklaringer på hvorfor denne tragiske krigen brøt ut, eller hvor den kan være på vei, sier hun.

Ikke tid for nyanser?

Etter krigsutbruddet har mange hevdet at alt snakk om Nato-ekspansjon bare er en unnskyldning som skal rettferdiggjøre en krig som egentlig handler om russisk nasjonalisme og imperialisme.

– Som forsker stirrer man ofte særlig på en del av virkeligheten. Da ser du det du ser, og kan bli litt fanget av dine egne briller, sier Wilhelmsen.

Hun vedgår at kanskje har hun, som først og fremst har forsket på Russlands stormaktsrivalisering, ikke framhevet den delen av forklaringen på krigen som handler om russisk nasjonalisme «godt nok i mine offentlige kommentarer».

– Men å si at vi nå vet at dette er den eneste mulige forklaringen, blir feil, sier hun.

En fordummende effekt ved krigen, mener Wilhelmsen, er higen etter «svart-hvitt-bilder», «svar med to streker under» og enkle enkeltforklaringer på komplekse problemer der mange forklaringer må til for å gi «det mest troverdige bildet».

– Men det er vanskeligere å snakke om Vestens rolle etter at Putin gikk til krig?

– Ja, og jeg har selv trukket meg litt tilbake her, fordi det pågår en krig der Ukraina er et helt klart offer. Så det er en slags etisk vurdering at det nå ikke er tida for å fokusere på hva som kunne vært gjort annerledes på vestlig side.

Når Putins soldater har slaktet sivile ukrainere, har det ikke vært tida for «å nyansere bildet».

UKLAR: Russlands president Vladimir Putin under markeringen av den russiske seiersdagen 9. mai. Etter krigen brøt ut har Russland-forsker Julie Wilhelmsen blitt mer usikker på hvem Putin egentlig er. FOTO: MIKHAIL METZEL, SPUTNIK, KREMLIN POOL PHOTO VIA AP/NTB
Mikhail Metzel

– Men det er klart at det kommer en tid der vi skal forklare denne krigen. Det er vår forbannede plikt som forskere. Og da registrerer jeg at det eneste legitime nå er å forklare krigen utelukkende med henvisning til Putins regime. Mye av forklaringen ligger absolutt der. Men man må også dra inn samspillet på den internasjonale arenaen. Det er også én del av forklaringen.

Var vi naive?

I 2014 sa Wilhelmsen at Vestens handlinger, for eksempel snakk om Ukraina i Nato, kunne styrke Russland ekspansjonistiske ambisjoner.

– Viser krigen at advarselen var velbegrunnet?

– Ja, om du legger til at dette handlet om Russlands blikk på hva Vesten gjør. Så selv om Nato er en defensiv forsvarsallianse, er intensjoner faktisk noe motparten bedømmer. Og så lenge Russland bedømmer Natos intensjoner som offensive, så er det viktig fordi de kommer til å handle deretter.

– Fra mitt perspektiv, er det ikke slik realister som John Mearsheimer sier, at det er Nato som har hovedskylda for Ukraina-krigen. Men man må likevel forholde seg til hvordan Kreml fortolker Vesten.

– Hvor har det skortet i analysene til dem, kanskje særlig på venstresida, som først og fremst har vært opptatt av Nato-ekspansjon?

– Noen har kanskje vært naive overfor hva slags Russland vi har med å gjøre, særlig etter krigsbruddet. Nå er det virkelig slik at til og med på universiteter så har de satt inn FSB-folk i rektorposisjoner for å få kontroll.

– Og kontaktflata med Norge er kontrollert av denne staten, så vi må være veldig på vakt når det gjelder hvordan det kan bli misbrukt.

«Angir de meg?»

Nylig var Wilhelmsen i Tbilisi i Georgia. Der traff hun russiske kollegaer som har «fått hele sin virkelighetsforståelse av sitt eget land kastet om på bare noen få uker».

– I Vesten har noen lenge snakket om Putins Russland som et totalitært regime. Men det er viktig å skjønne at det som har skjedd nå etter krigen brøt ut, er et dramatisk skifte. Og det som skjer nå, gir meg assosiasjoner til det jeg kan og vet om Stalin-tida.

Kort tid etter krigsutbruddet innførte Dumaen en lov som kan straffe ugunstig omtale av Russlands «spesialoperasjon» og russiske tropper med femten år i fengsel. Flere av kollegaene hadde da allerede demonstrert mot eller kritisert krigen overfor sine studenter. Nå har flere av dem rømt fra hjemlandet.

– De skjønte plutselig at måten de hadde snakket om krigen på, var farlig. Studentenes svar ga dem følelsen «kanskje de angir meg».

Er Putin Hitler?

Nylig sa Jonas Bals at Vesten må møte Russland som en fascistisk trussel og sammenliknet landet med Adolf Hitlers Tyskland.

Wilhelmsen er uenig i en enkel fortelling om at Russland har vært fascistisk over tid, og peker på at hun støttes av «en hel faglitteratur og folk som har brukt hele sine liv på å studere dette».

– Men jeg synes det er typisk for debatten at det er veldig lett for folk å komme på banen med sånne forenklede og skråsikre fortellinger og merkelapper. Slik fascisme er definert, blir merkelappen feil.

«Jeg synes det er typisk for debatten at det er veldig lett for folk å komme på banen med sånne forenklede og skråsikre fortellinger og merkelapper»

JULIE WILHELMSEN

Det betyr samtidig altså ikke at et stadig mer autoritært Kreml ikke artikulerer en egen imperialistisk og nasjonalistisk retorikk.

Også Wilhelmsen har blitt mer usikker på hvem Putin har blitt. Er han nå mer enn før, på samme måte som Hitler, drevet av en irrasjonell stormannsgalskap?

– Putin tok tidligere veldig kalkulert risiko. Men med krigen, som har vært en total fiasko for ham, har det skjedd et skifte. Ting tyder på at en krets som målbærer et messianistisk og nasjonalistisk tankegods kan være de som har Putins øre, mens mer moderate krefter ikke slipper til. Så man kan lure på i hvilken grad han har blitt fanget av egne konspirasjonsteorier.

Både svak og farlig?

Men mye er uklart i krigståka. Hun frustreres av at krigen brukes til å innkassere akademiske seiere.

– Det hevdes at slik har Putin og Russland alltid vært. Det er det vi har sagt, og nå ser dere det, krigen er beviset. Men en framstilling som antyder at Putins Russland ikke har vært en sosial og politisk enhet i utvikling, er for meg akademisk vranglære.

Ytterligere frustrasjon oppstår i møte med en fortelling om at det nå er en selvfølge at Russland har en større ekspansjonistisk agenda.

– Der synes jeg man for lengst har sluttet å se på nyansene og realitetene. Det postsovjetiske området er noe helt annet enn Nato-land. Og også innafor post-sovjet må man skille mellom hvor man mener Russland kan være ekspansjonistisk.

– Nå dominerer frykt for at hvis du bare ligger i nærheten av Russland, så er du i fare.

– Ja, og det tror jeg er ganske urealistisk. Om Putin har bikket helt over i en irrasjonell ekspansjonisme, kan jo tesen være korrekt. Men til nå har det vært ganske forutsigbart hvor Kreml handler ekspansjonistisk, som overfor Ukraina.

«Jeg er veldig redd for troa på at man kan få til demokrati i autoritære stater ved å presse gjennom et regimeskifte utenfra»

JULIE WILHELMSEN

Sverige og Finland er på full fart inn i Nato. Hun håper de klarer å tydeliggjøre at dette handler om forsvar og ikke angrep. For Norges Nato-linje, som har handlet om å avskrekke og berolige, kan det være bra om særlig Finland, som «har hatt en veldig klok politikk overfor Russland», blir med, tror hun.

– Hva synes du om hvordan Norge har opptrådt etter at krigen brøt ut?

– Jeg synes regjeringen har vært ganske klok. Jeg har inntrykk av at de som alle andre selvfølgelig har villet støtte opp om forsvaret av et Ukraina under russisk angrep, men likevel forsøkt å kalibrere norsk politikk så det ikke blir et totalt krasj med de lange linjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg opplever også at Jonas Gahr Støre har forsøkt å legge seg på en linje som søker forhandling ved å si at Emmanuel Macron er den han er mest på linje med, sier hun.

– Støtter du å sende våpen til Ukraina?

– Jeg skjønner at man gjør det. Men jeg er redd for en glidning hvor det ukrainske offeret kan bli enda større fordi krigen drar ut. Og hva betyr det når USA snakker om at man skal vinne krigen? Når ukrainerne sier at de også skal ta tilbake Krim? Det er klart at Krim juridisk tilhører Ukraina. Men det blir et spørsmål om graden av menneskelig lidelse. Det er et stort paradoks der, og det må man bare være klar over.

Wilhelmsen blir stille i et halvt minutt.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er på en måte en slags pasifist. Jeg synes krig er en absurditet. Problemet nå er at det er maktpåliggende å se ting i et bredt og langsiktig perspektiv, samtidig som man aldri må miste av syne enkeltmenneskers lidelse, og hva en krig utløser av brutalitet.

– Så hvordan begrenser vi den menneskelige lidelsen så mye som mulig?

– Det er dette som er så fortvilende og grunnen til at jeg kom med advarsler før krigen. På en side så jeg at garantiene Putin krevde da, var så urealistiske at det ikke ville komme noe ja fra vestlig side, for eksempel når det gjaldt å gjennomføre Minsk-avtalen eller si at Ukraina forblir nøytralt. Og kanskje ville ikke Putin gitt seg, selv med slike garantier. Men jeg håpet man kunne komme russerne i møte. Det handlet ikke om at jeg var mot ukrainsk suverenitet, men fordi jeg så for meg krigen og alle de forferdelige menneskelige kostnadene.

Men nå er krigen her.

– Og med aktørene vi nå har, klarer jeg ikke se noen løsning. Altfor få ting peker i retning av at noen side vil inngå kompromiss.

Vesten mot resten?

USAs president Joe Biden virker ifølge Wilhelmsen «å være låst i en posisjon på hjemmebane» der mer våpen og hardere sanksjoner og retorikk er eneste vei framover.

– Kunne og burde USA gjort noe annerledes?

– De kunne latt være å reise til Kyiv og skryte av at de har gitt ukrainerne mål for å ramme russiske generaler og marineskip. De kunne unngått uttalelser om at målet er å svekke Russland. De kunne støtte forhandlingssporet som var der. Men nå er min følelse at ting bare sklir ut.

– Hva er det viktigste du prøver å formidle nå?

– Jeg er veldig redd for troa på at man kan få til demokrati i autoritære stater ved å presse gjennom et regimeskifte utenfra. Det har ikke fungert tidligere, og det kommer sannsynligvis ikke til å fungere i Russland. Men jeg er redd den lærdommen nå glemmes fordi Putins Russland er så skremmende.

Hun minner om at den internasjonale isoleringen av Russland ikke er unison, at alliansene ikke går pent og ryddig mellom «demokrati og diktatur», og at Ukraina-konflikten stadig mer tar form som «Vesten mot resten».

– Hvis vi ikke beveger oss videre fra en veldig forenklet fortelling om «demokrati versus autokrati», kan dette bli kjempefarlig.

Moralsk ubehagelig

Etter krigsutbruddet mener hun Vesten har vært preget av en slags eufori over at «endelig samles Vesten igjen», og at hendelser som brexit og den transatlantiske splittelsen har havnet langt i bakgrunnen.

– Men sånn begynner det alltid når det er krig, og spørsmålet er hva som skjer videre på lang sikt. Om det nå skjer en glidende overgang fra ønsket om å forsvare Ukraina til å sørge for regimeskifte i Russland, så kan det skape stor uenighet mellom Washington og Europa.

«De kommer på kontoret mitt og sender e-poster der de sier ‘Julie, det er så viktig at du sier det du sier’»

JULIE WILHELMSEN

Wilhelmsen opplever oppriktig at istedenfor «å lese hele uttalelser og se nyansene i den, så løfter man fram den delen som kan omtales som apologetisk for å diskreditere» andre.

– Men det er jo dette som skjer i en konflikt. Så fort du sier noe utafor den moralsk akseptable diskursen, så får du høre det med en gang. Og det gjør det veldig lite attraktivt å analysere. Man begynner å lure på, er det jeg som tar feil, jeg som er umoralsk? Det er følelsen jeg får, for jeg er et menneske som har behov for å være del av og bli akseptert i mitt samfunn.

Hun mener det hele er en god øvelse «for å skjønne hva som skjer i Russland».

– Hvorfor er det ikke flere russere som demonstrerer? Det blir jo åpenbart, for selv her i Norge gjør bare forsøk på å nyansere hva konflikten handler om, at du kjenner at du er en sosial «outcast», og det er ubehagelig.

Rammemaker

I tida framover, når sjokket etter krigsutbruddet er mer på avstand, tror og håper Wilhelmsen det vil bli «mer plass» til nyanser og innvendinger mot krigståkas dominerende fortellinger.

Hun sier hun opplever at mange i Norge, ikke minst forskere, foreløpig ikke orker å utfordre «det de ser som ensretting i debatten».

– Men samtidig kommer de på kontoret mitt og sender e-poster der de sier «Julie, det er så viktig at du sier det du sier».

– Det er jo ofte sånn at noen skriker veldig høyt, men hvor mange er de egentlig? Og hvor sitter de? Jeg opplever for eksempel ikke at de sitter i regjering eller i departementene. Når jeg blir invitert dit, opplever jeg ikke at folk tenker sånn «der kommer hun som tok feil», men at de synes det jeg sier er viktig.

Wilhelmsen skuer utover hovedstaden.

Hun sier hun kjemper mot «en realitetsforståelse som er så flat at vi ikke kan diskutere og håndtere situasjonen som oppstår».

– Det er kunnskap og forståelsen som legger premissene for hvilken politikk man tenker er den riktige. Og jeg kommer ikke til å gi meg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production