Øst-Finnmarks tur

Thomas Grønnli Pettersen, organisasjonsmedarbeider, LO Troms og Finnmark og Geir Myrflott, spesialrådgiver Nordområdene, LO Næringspolitisk

Er det én plass som merker EU sine sanksjoner mot Russland, så er det Øst-Finnmark og spesielt Kirkenes. Det er 100 prosent støtte til sanksjonene også her.

De første som merker det, er næringslivet. Når kundene de var vant til å ha, er borte, må det omstilles til nye kundegrupper – og det er ikke gjort over natten. Staten kan og må bruke sine eierkrefter på å gå foran med en klar og tydelig stemme, spesielt med sine bedrifter som for eksempel Forsvaret og Equinor, og endre innkjøpspolitikken. Lokalt og regionalt næringsliv må i en helt annen grad enn tidligere benyttes sånn at pengene legges igjen der det bor folk. Det er viktig alle plasser i distriktene, og spesielt i Øst-Finnmark.

Bygg- og anleggsnæringen er nærmest uten arbeid i Øst-Finnmark. Her kunne staten igangsatt en rekke prosjekter for å holde aktiviteten oppe: veivedlikehold, ny grensestasjon på Storskog, molo i Kjøllefjord, kontrollstasjon på Sandnes, innseilingsmolo i Vardø og ferdigstilling av helikopterlandingsplass på Kirkenes sykehus. Det kan i lokal bygg- og anleggsnæring jobb langt fram i tid.

Regjeringen la fram en god nordområdepolitikk med Hurdalsplattformen i fjor. I den står det:

«Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Regjeringen vil jobbe for en ny giv i nordområdepolitikken med vekt på godt og konkret samarbeid med andre land og særlig fokus på økt aktivitet på land i Norge. Regjeringen vil fornye og forsterke innsatsen og har store ambisjoner for utviklingen i nord. Den nye nordområdepolitikken har som mål å snu den negative befolkningsutviklingen, utnytte de lokale verdiene til å skape vekst, gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling, ha større ringvirkninger og fremme nye initiativ for samarbeid med våre naboer.

Regjeringen er opptatt av å sikre norsk eierskap til viktig infrastruktur, eiendom og nasjonal kontroll over naturressurser. En ny giv i nordområdene vil innebære en kraftfull satsing på tvers av flere sektorer, som utdanning og forskning, ressursforvaltning, næring og samferdsel.»

Nå er tiden inne for å vise handlekraft fra regjeringen og igangsette allerede vedtatt nordområdepolitikk. Å igangsette allerede utredede investeringer og utrede vedtatte planer er det beste virkemiddelet for å motvirkende fraflytningen. For skal det bo og jobbe folk i Øst-Finnmark, så må det være arbeidsplasser her oppe hele året. Nå er det Øst-Finnmarks tur!

thomas.gronnli.pettersen@lo.no

DebattUkraina

Ukraina: ansvar og ydmykelser

Truls Wyller, filosof

Hvem er ansvarlig for Ukraina-krigen? Angriperen, Russland, vil de fleste svare, og jeg er enig. Samtidig peker flere debattanter her i avisen på at vi selv har et tungt medansvar. For det første har Vesten gjennom en rekke kriger i senere år bidratt til mindre respekt for folkeretten. For det andre har Nato vært utvidet østover i strid med Russlands sikkerhetsinteresser.

En markant talsmann for dette synet er den amerikanske «neorealisten» John Mearsheimer, som mener at Vesten bærer hovedansvaret for den pågående krigen.

Problemet med tankegangen er at man så lett glemmer sakens normative side: Fra en posisjon dypt inne i et ideologisk mørke har Putin gått til krig mot et naboland for å innlemme det i StorRussland som verdens åndelige og politiske sentrum. Ingen beskrivelser av faktiske «interessesfærer» rokker ved Putins moralske ansvar for dette. Mearsheimer er derfor med rette blitt kritisert for å redusere politikk til maktkamp, uten en eneste normativ forestilling om hvordan ting bør være, slik at hele ansvarsbegrepet oppløses. Tilnærmingen kan også kritiseres for whataboutism – å bruke noens ugjerninger til å unnskylde andres.

Likevel bør vi ikke slutte å snakke om Vestens «ansvar» i denne forbindelse, vi må bare gjøre det klart at begrepet brukes på to helt forskjellige måter. Mens en forbryter bærer det fulle og hele ansvar for sine egne handlinger, kan foreldrene gjennom oppdragelsen være ansvarlige for å ha skapt en kriminell person. Men uansett hvor forferdelige forbrytelsene er, blir normalt ikke foreldrene dømt og straffet for dem. Altså er det snakk om ulike former for mellommenneskelig ansvar.

Overført til storpolitikk: Selv om Putin er eneansvarlig for krigen, kanskje vi har bidratt til å skape ham? Folk som ydmykes eller føler sitt handlingsrom innskrenket, kan reagere med åpent raseri, de kan bite det i seg til senere bruk, og de kan utvikle forestillinger om de mektige fiendenes moralske mindreverd – og egen storhet. Det synes å herske en relativt stor enighet om at Putin de siste tjue årene er blitt gradvis mer aggressiv som en følge av opplevde ydmykelser. Gjennom å innrømme et medansvar for det kan vi gå i dialog med rasjonelle kritikere av Vesten i Russland og andre land for å lære av fortidens feil.

Problemstillingen illustrerer også at vi heller ikke i en realpolitisk tilnærming til internasjonal politikk bør kvitte oss med normative begreper. Uten en overnasjonal tvangsmakt er riktignok verden et slags anarki preget av en ofte hensynsløs rivalisering mellom stater. Men som den politiske filosofiens klassikere fra Grotius til Kant peker på: Rivaliseringen bunner i verdien av statenes selvbevarelse og suverenitet. Bevisstheten om denne verdien gjør at det oppleves ydmykende å ikke respekteres som en likeverdig internasjonal partner og beslutningstaker. Slik sett er ansvaret for ikke å ydmyke andre normativt, om enn på en annen måte enn den ydmykedes ansvar for ikke å forbryte seg.

truls.wyller@ntnu.no

DebattVelferd

Forstår Ap problemet?

Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt og leder av utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget

Velferdsprofitørene har gjennom tiår gjort barnehage til «big business». Allerede i 2018 innrømmet selv Høyre-regjeringa at barnehageloven var utdatert, fordi store penger gikk til kommersielle kjeder og ikke til barna.

Siden har lite skjedd, før Støre-regjeringas første forsøk på å gjøre noe med saken kom til Stortinget rundt påske. Endelig begynner vi å nærme oss problemets kjerne. Jeg må samtidig innrømme at jeg stusser litt over hvor Arbeiderpartiet vil. Og om de egentlig vet det selv?

I Klassekampen lørdag 7. mai mener nemlig statssekretær Halvard Hølleland (Ap) at både LO og Rødt misforstår, og at vi ikke tar hensyn til spillereglene. Jeg håper at den arrogante stilen skyldes at statssekretæren selv har misforstått noe. I så fall vil jeg gjerne rette opp.

For det første: Vi har tatt til orde for en lovendring som gir kommunene rett til å stille vilkår om at nye barnehager skal være ideelle for å få tilskudd, slik at eventuelle overskudd reinvesteres i barnehagedriften. Allerede i 2018 vedtok Stortinget at dette skulle utredes. Det ble sendt på høring i april 2019, sammen med forslagene regjeringa nå har kommet til Stortinget med. Forslaget fikk støtte fra et flertall av høringsinstansene. Blant disse var KS og en stor andel kommuner som ønsker en slik hjemmel.

Statssekretæren hevder at regjeringa har tatt de beste lovforslagene som har vært på høring fra forrige regjering. Hvorfor dette forslaget ikke er prioritert, er vanskelig å forstå, ikke minst i lys av at regjeringsplattformen lover å gi kommunene mulighet til å prioritere nettopp små privateide og ideelle barnehager.

For det andre: Det er på ingen måte et brudd på spillereglene om stortingsflertallet forplikter regjeringa til å følge opp ønskene fra fagbevegelsen som har framkommet i Stortingets behandling av regjeringas forslag. Det er faktisk på overtid.

Sentralt står anbefalingene fra Storberget-utvalget, som ifølge daværende utdanningspolitisk talsperson i Ap har gitt selve oppskriften på hvordan en ny barnehagelov bør se ut. «Tiden er overmoden for å stramme inn reglene», sa Torstein Tvedt Solberg (Ap) i fjor.

Hovedtrekkene i forslaget fra Storberget-utvalget var å gi lokaldemokratiet mulighet til å koordinere opptak, kapasitet og en forkjøpsrett ved salg av private barnehager, og til å stille krav når det gjelder kvalitet, lønns- og arbeidsvilkår og hvilke barnehager som skal ha støtte (med et skille mellom kommersielle og ideelle). Dette bør stortingsflertallet kunne klargjøre at vi stiller oss bak i den pågående behandlinga av ny barnehagelov. Så kan Kunnskapsdepartementet komme tilbake med de nærmere detaljene for å få de nødvendige endringene innført snarest.

Hvorfor dette skulle være så vanskelig å gjøre for stortingsflertallet som statssekretæren gir inntrykk av, når han selv personlig går langt i å love at kommunene skal kunne styre dimensjonering, opptak og stille lignende vilkår, det er jeg usikker på om han selv egentlig har noe godt svar på.

Rødts mål er at fellesskapets midler til barnehage skal gå til barnas beste, ikke til privat profitt. Det at milliarder forsvinner ut av sektoren gjennom eiendomstransaksjoner, viser at det haster.

Det er fortsatt mulig å vise handlekraft og følge opp retninga fra både Hurdalsplattformen og Storberget-utvalget. Men det krever at Ap lytter til fagbevegelsen, ikke til høyresida og velferdsprofitørene.