Superheltfilmer basert på Marvel-tegneserier kan by på den herligste eskapisme; kanskje har de også samfunnskritisk brodd. Men ofte tenderer filmene mot det unødvendig innfløkte og påtatt seriøse, og fremstår mest som popkulturelle produkt. Filmer hvis inkorporering av aktører, plottråder og obskure detaljer fra andre filmer i Marvel Cinematic Universe (MCU) skal fungere som prov på dybde og kvalitet. «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» gjør seg skyldig i dette.