Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Julia Musakovska og Oleh Kotsarev skriver begge om krigen, men er uenige om kulturboikott som våpen:

Fra kulturens frontlinje

VENDEPUNKTET: For den ukrainske poeten Julia Musakovska ble Maidan-opprøret et vendepunkt i skrivingen. Bildet er fra en demonstrasjon mot Russland i Kyiv, Ukrainas hovedstad, i mars 2014. FOTO: BULENT KILIC, AFP/NTB

Maidan-opprøret ble et vendepunkt i ukrainske Julia Musakovskas poesi. Siden da har hun ikke skrevet for seg selv, men for et fellesskap.

– Dette er ikke Putins krig, som mange sier, men Russlands krig. Russiske menn og kvinner dreper, torturerer og voldtar ukrainere, slipper bomber over fredelige byer. Men vi ser ikke massedemonstrasjoner i Russlands gater, og aksepten for Putin øker og øker, sier Julia Musakovska.

Denne lørdagen skal den ukrainske poeten delta på Akerselva litteraturfestival i Oslo, sammen med to andre ukrainske og tre hviterussiske poeter. Musakovska er ikke i tvil om hva hun mener om kulturboikott av russere.

– «Den store russiske kulturen», imperialistisk og sjåvinistisk i sin kjerne, har overbevist russere om deres overlegenhet, deres rett til å kolonisere andre nasjoner og utføre hvilke grusomheter som helst, sier Musakovska.

Vil ikke gi russerne plass

Musakovska er en av flere ukrainske forfattere og poeter som i disse dager tar til orde for boikott av all russisk kultur, ikke bare den samtidige. Ifølge henne er også den klassiske russiske litteraturen et verktøy i propagandakrigen.

– Russland har undertrykt, nedvurdert og slukt kulturene til sine naboland for lenge. Har du noen gang lurt på hvorfor Ukraina har vært usynlig i så lang tid, til tross for vår rike og unike kunst og historie, som er eldre enn russisk historie? spør hun.

– Russere må ikke bli gitt en plass ved bordet, i alle fall så lenge krigen pågår.

– Mange russiske forfattere og intellektuelle motsetter seg og snakker ut mot regimet, selv om det innebærer stor risiko – for mange også å leve i eksil. Hvorfor mener du likevel at alle russere bør boikottes?

– De representerer fortsatt den russiske kulturen, som la grunnlaget for denne krigen. Hvis de virkelig motsetter seg krigen, og ikke bare flykter fra sanksjonene, bør de bruke innsatsen på å endre regimet i Russland, sier Musakovska og legger til:

– Dessverre har nesten hver intellektuell i Russland en imperialistisk visjon med hensyn til Ukraina. I Ukraina sier vi: «En russisk liberal slutter der spørsmålet om ukrainsk frihet begynner.» De tror ikke at republikkene som var i Sovjetunionen, er fullstendig uavhengige stater. De mener fortsatt at Russland bør ha en mening om hvordan disse landene drives.

– Ikke for boikott av hele kulturen

Også den ukrainske poeten Oleh Kotsarev deltar på Akerselva litteraturfestival denne helga. Han deler ikke Musakovskas syn på boikott av all russisk litteratur og kunst.

– Jeg er for boikott av alle russiske kulturinstitusjoner, statsinitiativer og kunstnere, forfattere og intellektuelle som ikke har protestert klart og utvetydig mot den russiske krigen og det imperialistiske regimet. Men jeg er for ikke en boikott av hele kulturen, sier Kotsarev.

Forfattere, kunstnere og intellektuelles rolle er å engasjere seg i «uformelt diplomati», mener Kotsarev.

– Vi kan fortelle hva som skjer i Ukraina, om russiske angrep og overgrep. For vestlige intellektuelle er solidaritet nå for eksempel å be om mer støtte og våpen til Ukraina, mer press mot Russland.

Dikt handler om krigen

Fram til krigsutbruddet 24. februar var Oleh Kotsarev bosatt i Butsja, like utenfor Kyiv.

Julia Musakovskas

– Jeg og min familie klarte å evakuere, takket være kona mi, og vi møtte de første russiske bombene og rakettene i Zjytomyr. Det var et merkelig øyeblikk – vi hørte eksplosjoner, vi pakket bagasjen vår, og vi så katter ha seg i leilighetene til våre slektninger i Zjytomyr, sier Kotsarev til Klassekampen.

Nå befinner de seg i den vestlige delen av landet.

– Leiligheten vår i Butsja ble ranet av russiske okkupanter, men det er en bagatell sammenliknet med det som ble begått i byen – mord, tortur, ødeleggelse. Når du ser drepte sivile i gata som prøver å flykte fra russerne på sykler, bekymrer du deg ikke for din stjålne sykkel, sier Kotsarev.

Krigen har forandret diktene hans, forteller poeten. Selv beskriver han poesien sin som polytematisk, ironisk, leken og metaforisk.

– Alt liv i Ukraina er nå fullt av krig, og poesien er ikke noe unntak. De fleste av mine siste dikt handler mer eller mindre om krigen. Det er hovedforandringen.

En kulturell frontlinje

Julia Musakovska bor også vest i Ukraina, nærmere bestemt i Lviv. Sammenliknet med byer som Kyiv og Mariupol er det en trygg by, forteller hun. Men i krig er ingen steder trygge.

– Noen dager etter at krigen brøt ut, skrev jeg et dikt kalt «Et trygt sted». Det er fylt med bekymringer for familien min, vennene mine og alle ukrainere, sier Musakovska.

«En av poetens oppgaver i krigen er å hjelpe folk med å håndtere den, dokumentere den, fatte hva som skjer»

JULIA MUSAKOVSKA, UKRAINSK POET

Men det faller færre bomber over Lviv enn i andre ukrainske storbyer, og nå er byen et tilfluktssted for ukrainere fra hele landet. Selv huser hun en familie fra Kharkiv i leiligheten sin. De har allerede bodd der i to måneder.

– Byen er blitt en ark for mange tvangsfordrevne ukrainere, sier hun.

Før krigen arbeidet Musakovska fulltid for et teknologiselskap, mens hun skrev på sida. Nå er det som å ha to fulltidsjobber, forteller hun.

OFRET LIVENE: Desember 2013 begynte demonstranter å protestere mot presidentens tette bånd med Russland. Protestene ble voldelige – og i februars siste dager i 2014 ble flere enn 100 demonstranter drept. Her fra 25. februar 2014. FOTO: BULENT KILIC, AFP/NTB

– Verden er blitt sulten på å bli kjent med vårt fantastiske Ukraina, vår kunst og litteratur. Nå oppdager verden for eksempel kunsten til Marija Prymatsjenko, poesien til Taras Sjevtsjenko, musikken til Mykola Leontvytsj, våre folkesanger. Og vi har mye å tilby, sier Musakovska.

Hennes egne dikt om krigen er umiddelbart blitt oversatt til en rekke språk, og det renner inn invitasjoner til ulike oppdrag.

– Det føles galt å takke nei. Nå er jeg del av en kulturell frontlinje, der ukrainske stemmer blir hørt.

– Folk ofret livene sine

Muskovska har alltid interessert seg for menneskets natur, relasjoner og erfaringer i diktene sine. Men Euromaidan-opprøret i 2013 og 2014 endret skrivingen hennes.

– Da ble den siste prorussiske presidenten avsatt (Viktor Janukovytsj, journ.anm.). Han ville endre landets kurs og gå mot Russland i stedet for EU. Det var grunnen til at Maidan-protestene begynte, sier Muskovska.

Den avsatte presidenten klarte å flykte, men mange demonstranter ble drept på hans ordre, forteller Musakovska.

– Folk som valgte frihet over skam og undertrykkelse, ofret livene sine for det. Jeg tror det var et vippepunkt for meg som poet. Det føles som om nesten hvert dikt skrevet etter det var mer sosialt enn personlig, sier hun.

I 2014 annekterte Russland Krim og deler av Luhansk og Donetsk i Ukraina. Mange av dem som flyktet da, er igjen på flukt som følge av krigen, forteller Musakovska.

– Våren 2014 skrev jeg diktet «Menn bærer krigen i seg». Siden da har krig vært blant de sentrale temaene i skrivingen min, selv da jeg ikke var fysisk til stede i krigssonen. Og nå, når krigen har fylt hele eksistensen til ukrainere, hvordan kan en poet skrive om noe annet?

Vender sinnet til kampvilje

Men også for Musakovska kan smerten gjøre det umulig å skrive. Hun kan bli nummen og handlingslammet.

– I flere uker etter nyhetene om massakrene i Butsja klarte jeg ikke å skrive poesi. Men så tar du deg sammen og prøver å fokusere. Når skjebnen til landet ditt er på spill, gjør du hva enn du kan, sier hun.

– Det er avgjørende å lære å vende raseriet til energi for å kjempe videre, sier hun.

«Alt liv i Ukraina er nå fullt av krig, og poesien er ikke noe unntak»

OLEH KOTSAREV, UKRAINSK POET

– Hva er poeter, forfattere, kunstnere og intellektuelles rolle i denne krigen?

– Poesi har privilegiet å kunne reagere raskt på hendelser, fange rå følelser, bære vitne, snakke sant. En av poetens oppgaver i krigen er å hjelpe folk med å håndtere den, dokumentere den, fatte hva som skjer. Poetene blir stemmene til dem som ikke kan snakke, sier hun.

Det er også et stort ansvar: å finne de rette ordene, å ikke skade dem som allerede har lidd nok.

– Men noe poesi gjør vondt på en god måte, og det mener jeg at den skal. Det hjelper oss å få budskapet ut i verden, og det minner oss om at vi fortsatt er i live.

så ubekvemme, så skumle dikt,

fulle av raseri,

ikke særlig politisk korrekte

det finnes ingen skjønnhet i dem,

ingen estetikk

metaforene har visnet og smuldret opp

før de har rukket å blomstre

metaforene er begravd

på lekeplasser

under hastig snekrede

kors

de har stivnet

i unaturlige stillinger

ved oppgangene til blokker

neddrysset med støv

de laget mat over åpen ild –

prøvde å overleve

de døde av dehydrering

under ruinene

ble skutt i en bil

under et hvitt flagg

sydd av et laken

de ligger på asfalten

med fargerike ryggsekker bak

og ansiktene ned

ved siden av kjæledyrene sine

jeg beklager, men sånne dikt –

det er alt vi har til dere i dag,

mine damer og herrer

tilskuere

i krigens teater

31.03.2022

De så på

den nakne, istykkerrevne kroppen av mitt moderland.

Tok bilder og publiserte videoer

i høy oppløsning.

De ble forferdet, fordømte det,

bekymret seg, smattet med tungen.

Jamret høyt, oppmuntret henne,

undret seg over at hun fortsatt var i live.

Beundret hennes utholdenhet og mot.

Tilbød mat og drikke,

våte kluter,

sengeplass,

arbeidstillatelse –

alt sammen gratis.

Mens en rabiat hund

rev blodige kjøttstykker fra kroppen hennes,

beveget seg stadig nærmere halspulsåren.

En hel flokk med fullt bevæpnede mennesker

samlet seg rundt,

men ingen trykket på avtrekkeren,

redde for å bli slått tilbake

av rekylen.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production