Hans Olav Brenner skal dele et dikt med Jenny Skavlan på NRK radio. Jenny synes det er kleint å høre et dikt bli lest opp av Brenner. Brenner synes også det er flaut at han skal dele et av yndlingsdiktene sine med Jenny. Jenny synes det virker romantisk at han skal dele et dikt med henne. Han har tatt på seg lakserød skjorte og kardigan. Brenner angrer på det, som om han har pyntet seg for henne. Jenny vil ikke være «gammeldags» og resitere et dikt slik som hennes far. Så om og men og kanskje og hvorfor og hva og nei og unnskyld og uff. Jenny vil ikke se Brenner inn i øynene, bare litt. Slår det dem ikke at alt dette om og men er diktet? Er følelsene? Kanskje diktet ikke er problemet? Kanskje det er menneskene som ikke klarer å fylle hjertet med gnist, sorg eller tomhet? Heldigvis, heldigvis snur de hjertene sine litt, selv om denne rokkeringen går litt tilbake, ved at man snakker om hvor følsom man er, istedenfor å bare være følsom.