Min forgjenger som norsk OSSE-ambassadør, Mette Kongshem, har 26. april en ny kronikk i Klassekampen. Den inneholder en ny, meget berettiget beklagelse over at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ikke kom helt til sin rett i arbeidet for å sikre fred og demokrati i Europa, slik den var opprettet for å gjøre. Dette skyldes ifølge Kongshem ikke at Russland nokså konsekvent og systematisk saboterte og motarbeidet forsøkene på å dra full nytte av OSSEs ressurser og potensial, slik jeg oftest opplevde situasjonen, men heller at de andre medlemslandene ikke viste nok tillit til og forståelse for Russland.

Vår ulike opplevelse av samarbeidsklimaet skyldes nok i noen grad at situasjonen endret seg i løpet av våre til sammen åtte år i OSSE, og var verst mot slutten. Samtidig er det klart at jeg har hatt og har langt mindre tillit til Putins Russland enn Kongshem.

I Kongshems tilsvar heter det at «Guttorm Vik presenterer sin egen forklaring» og videre at «dialog, samarbeid og brobygging ikke har vært hans arbeidsmetode». Dette etterlater et inntrykk av at jeg nærmest har drevet med privatpraktiserende utenrikspolitikk. Som Kongshem burde vite, er det meget lite rom for slikt i norsk utenrikstjeneste. De aller fleste innleggene i OSSE i min tid var forhåndsklarert og godkjent av Utenriksdepartementet, og de som måtte improviseres, ble hjemsendt i ettertid, med fyldig rapportering. Også det som foregikk i mer uformelle diskusjoner, blant annet som del av flere større prosesser med forsøk på å revitalisere OSSE, ble grundig innrapportert. Dessverre ble resultatet av disse prosessene magert, mest takket være Russland.

Våre «gode allierte», som Kongshem har satt i gåseøyne, var først og fremst EU. Det fantes knapt nyanser mellom EUs og Norges OSSE-politikk i substans, men godkjenningsprosessene i EU kunne av og til føre til at EUs innlegg ble litt rundere i kanten enn våre. EU fikk vanligvis også tilslutning av mange land utenfor unionen, så de representerte som oftest et stort flertall av hele medlemsmassen. Den gruppen som klarest og med størst troverdighet rykket ut til forsvar for OSSEs vaktbikkjer og andre institusjoner når de ble angrepet av Russland og andre, var ofte den såkalte «Likesinnet-gruppen, som besto av Efta-landene Sveits, Norge, Island og Liechtenstein, samt Canada.

Russland kunne regne med støtte fra Hviterussland og en viss sympati fra en håndfull andre land som heller ikke likte å bli «belært». Men stort sett var Russland nokså isolert, og man opplevde ganske ofte «konsensus minus én (eller to, med Hviterussland som den andre). Denne ensomheten var det Russland selv som sørget for.

«Ensomheten var det Russland selv som sørget for.»

Kongshem skjønner ikke hva jeg sikter til med at Putin hadde en meget «destruktiv agenda». Som jeg forsøkte å forklare: Russland misbrukte konsensusregelen og sin de facto vetorett til å forhindre at OSSEs ganske rikholdige verktøykasse kunne tas i bruk. Det gjaldt spesielt konflikter som Russland selv var involvert i, og det var de fleste. Russland var en sterk tilhenger av bilaterale forhandlinger, der de kunne ha fordel av sin vanligvis mye sterkere posisjon, og forkastet i realiteten den internasjonale rettsorden, med like regler for store og små land. Russland sviktet også grovt med hensyn til å respektere påtatte forpliktelser om demokrati og menneskerettigheter. Og ikke nok med det: Russland tydde til grov hets og ugrunnede beskyldninger mot de OSSE-institusjonene som hadde som oppgave å fremme demokrati og menneskerettigheter. Dessuten fremmet de stadig forslag om å kneble disse institusjonene og legge dem under medlemslandenes strenge kontroll. Alt dette må da kunne kalles en ganske destruktiv agenda?

Russernes yndlingsprinsipp om at «ingen skal forsøke å øke sin sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet» fortolket de slik at ingen av deres naboland skulle kunne inngå allianser eller foreta seg noe annet som medførte at russerne følte seg utrygge. Det ville bryte med det like viktige prinsippet om at ethvert land har rett til å velge sine allianser og sine samarbeidspartnere.

Visst var det perioder med håp om et mer tillitsfullt og konstruktivt samarbeid i OSSE. Selv hadde jeg visse forventninger da Medvedev ble president i Russland, etter meget lovende utsagn om å bekjempe korrupsjon og gjøre Russland til en rettsstat. Dette håpet fikk jeg i fortrolige samtaler vite at jeg delte med enkelte kollegaer i Russlands delegasjon. Men Medvedev skuffet. Obama og hans utenriksminister Hillary Clinton gjorde et oppriktig forsøk på en «reset» overfor Russland, men dette ble nærmest møtt med mistenksomhet. Det greske formannskapet i 2009 nedla en kjempeinnsats for å bygge ny tillit og fremme europeisk sikkerhet. Prosessen fortsatte under det kasakhstanske formannskapet i 2010. Men til tross for antatt gode forhold til Russland, lyktes det ikke å få russerne med på noe som virkelig ville betydd en ny giv. Russland fikk imidlertid alle mulige sjanser til å bli med på et mer tillitsfullt og konstruktivt samarbeid i OSSE.

En doktrine som Putin åpenbart har styrt etter lenge, og som nå er klart lagt for dagen i både ord og handling, er denne: Det er Putin som har makt til å bestemme hva som er et land og hva som ikke er et land. Ukraina er ikke noe land, men en del av Russland, og hvis 40 millioner ukrainere er uenige i det, får de bare finne seg i å bli utsatt for en «militær spesialoperasjon».

Kan vi virkelig ha tillit til Putin, og hadde det hjulpet hvis han hadde fått mer tillit tidligere?