Solidariteten med ukrainske flyktninger er stor. De aller fleste i dette landet forstår hvor forferdelig krigen er. Men ikke alle. Fra dag én har menn sirklet rundt mottakssentrene, tilbudt kvinnene hjelp, prøvd å få kontakt. Vi har hatt den første voldtekten. Disse mennene ser kanskje fortvilelsen og sorgen hos kvinnene og barna deres, men veit at dette betyr større muligheter for dem sjøl til å oppnå det de vil. Sånne menn har vi blant oss; bare egne seksuelle behov er viktige. De aller mest kyniske av dem samles der ukrainske kvinner og barn finnes. Disse kara er noens brødre, samboere, sønner og venner. Men de er ikke monstre, tankene deres om kvinner gjør dem ikke til utskudd i samfunnet. Menn kan sitte i festlig lag på pub eller hytte og diskutere muligheter som frister, når kvinner ikke er mennesker på lik linje med dem sjøl.