Da jeg en fredagskveld i mars så Arne Lygre-stykket «Tid for glede» på Det Norske Teatret, var gjesteoppførselen omtrent like iøynefallende som det som foregikk på scenen. En eldre publikummer foran oss klappet og hoiet allerede under forestillingen – med en iver som fikk det til å se ut som om vedkommende var på en Metallica-konsert heller enn på en oppsetning av norsk samtidsdramatikk. Da stykket var over, spratt folk umiddelbart opp fra setene av begeistring. Stykket har fått overstrømmende mottakelse også av kritikerne, men hverken deres ord eller de besøkendes klappsalver samsvarte med min mer beherskede glede.
Kåre Bulie skriver hver tirsdag om kunst, bøker og annen kultur i Klassekampen.