Den radikale forskjellen på hvordan ukrainske flyktninger blir mottatt i Europa i dag og hvordan flyktninger fra ikke-europeiske land blir avvist er et provoserende og nesten uutholdelig paradoks. Det som flertallet av politikere og befolkninger mente var helt umulig for fire-fem år siden, fremstår nå som det enkleste i verden. Kan vi tåle det paradokset? Det er sterkt å se hvordan politikere som for fem år siden gjorde stengte grenser til en hovedsak nå ønsker nye flyktninger velkommen helt inn i deres egne hjem. Skal vi tolke denne radikale helomvendingen som det reneste hykleri, ja, enda verre: i grenselandet mot rasisme og favorisering av kristne fremfor ikke-kristne?