– Hjemme her forleden kveld, fikk jeg en helt spesiell klang i fiolinen, mye bredere og fyldigere enn jeg har hørt noen gang tidligere. Den var fylt med stor varme. Da tenkte jeg: Jeg kan ikke slutte å spille nå. Så da holdt jeg det gående, utover kveld. Dæven, det var en stor opplevelse, altså. Jeg måtte gi fiolinen en god klem etterpå.

Arve Tellefsen drar høyrehånda opp i håret og legger riksluggen tilbake på sin faste plass. Det har vært to år med pandemi, og tusenvis av toner har fløyet ut i intet, fra fiolinistens øvingsværelse hjemme på Frogner i Oslo. De tonene som vanligvis ville ha landet i øregangen til lyttere både her og der, har i altfor lang tid funnet veien ut til Gyldenløves gate og blandet seg i det stille med årstidene som har kommet og gått.

Men Arve Tellefsen er fortsatt på offensiven, 86 år gammel og med ingen tid å miste.

I Cremona i 1741, knappe tre år før han vandret inn i evighetens snekkerverksted, blåste Giuseppe Guarneri del Gesù det siste støvet av sin nybygde fiolin og sendte den inn i framtida. 280 år senere hviler den fortsatt mot Tellefsens venstre skulder, slik den har gjort mer eller mindre uavbrutt siden 1970.

Med buen på plass i høyre hånd starter han opp hver dag etter frokost. Forholdet til fiolinen er like sterkt som før. Om ikke sterkere.

– Men den er lunefull, den fiolinen. Det låter ikke likt hver gang. Det kan naturligvis henge sammen med at jeg ikke spiller like bra alltid. Men jeg jakter på den der tonen. Hver eneste dag.

– Hva er så den der tonen?

– En klang, som jeg nesten ikke er i stand til å beskrive.

– Og hva skjer når du finner klangen?

– Å, da vibrerer nesten fiolinen, strengene og kroppen min sammen, på en måte. Vanskelig å beskrive. Men det er ingen tvil når den er der. Da er det lett å spille.

En slik kveldsstund kom altså til Tellefsen forleden kveld, da planetenes baner atter sto i rett stilling overfor hverandre. Da er det bare å stå i det.

– Det er der det ligger. Det kan være timing. Eller bare lyden av tonene. Kanskje det også handler om pust. At du som utøver må puste med musikken. Hør for eksempel når Irmgard Seefried synger i åpningen av arien «Ach, ich fühl’s» fra Mozarts Tryllefløyten. Eller en annen åpning, fra Max Bruchs Scottish Fantasy, når fiolinen kommer inn i begynnelsen der. Ah! Det er nesten umulig å forstå hva det er for noe, den følelsen det gir. Men du er ikke i tvil når den treffer deg. Teknisk perfekte artister kan spille så godt de bare vil. Men hvis de mangler det som ligger i tonene, blir det bare kjedelig.

Selv spiller Tellefsen nesten aldri musikk hjemme, annet enn den han selv produserer fram. Men over høyttalerne i bilen, når han kjører, går det i saftig, italiensk opera av typen Verdi og Puccini.

– Iblant kan det være en så intens opplevelse at jeg nesten kjører i grøfta. Når Callas og di Stefano er i sluttscenen i La Bohemé, for eksempel. Oj, oj, oj. Da går det for seg.

Og det er spesielt én stemme som har fus i alt hos Arve Tellefsen: stemmen til Jussi Björling.

– Å, ja. Jeg har alltid vært betatt av ham. Jeg har aldri forsøkt å forklare for meg selv hvorfor, men det er jo dette at det ble stor kunst av alt han sang. Ta en sang som «Tonerna», for eksempel. Egentlig en helt betydningsløs sang, nærmest. En enkel melodi. Men når Jussi synger den blir den til et kunstverk. Og så er dette vemodet i stemmen hans, som jeg setter så høyt. Det samme med musikken til Johannes Brahms. Samme hvor oppglødd den er, var det et visst vemod i alt han skrev. Det ligger også i stemmen til Jussi Björling, noe uutgrunnelig som ligger i klangen der. Det e nokka med det, som vi sier i Trøndelag.

– Har det overføringsverdi til ditt eget fiolinspill?

– Absolutt. Jeg har stått der og hørt på Jussi, og tenkt at jeg må få det til å låte som ham. Så har jeg tatt opp fiolinen og forsøkt å etterligne. Jeg har aldri vært redd for å herme etter de beste i faget. Jeg er blitt advart mot det. «Du må ikke prøve å herme etter Jascha Heifeitz». Men jeg har hermet, jeg. Jeg har hermet etter Heifetz, Fritz Kraisler, og Yehudi Menuhin. David Ojstrakh, også. Jeg blir jo aldri som dem, men etter hvert så har jeg ut fra en slik tilnærming, fått min egen måte å spille på. Min egen stil. Dette er jo det første vi gjør, det, når vi kommer ut av mors liv. Vi hermer. Lyder, språk, bevegelse. Det beste er godt nok, og jeg har hermet etter de som er fantastiske. Kall det inspirasjon, om du vil.

Da Tellefsen studerte i halvannet år i New York på 60-tallet, gikk turen ofte innom Carnegie Hall for å høre flere av de nevnte fiolinister og andre storheter. Den største opplevelsen var å høre en fiolinist ved navn Zino Francescatti.

– Han hadde den største og mest sjenerøse tonen av dem alle. Helt fantastisk. En tone som bar og bar gjennom hele lokalet, helt opp til de øverste galleriplassene der vi studenter satt. Da han døde, ble Stradivariusen hans solgt videre. Jeg hørte fiolinisten som overtok den. Den lød helt annerledes. Mye dårligere! Slik er det med instrumenter, det må være en spesiell måte å spille på, som passer instrumentet. Slik var det litt med min egen fiolin også, etter at jeg kjøpte den i 1970. Det tok nesten et år før vi ble vant med hverandre, før jeg syntes det låt bedre enn den jeg hadde solgt.

Men når det faktisk blir bedre, hva er det da som skjer i kroppen og i hodet til Arve Tellefsen, når han treffer denne tonen, når klangen går seg på livet själv – og det ikke skjer hjemme på øving, men i salen, full av folk, midt under en konsert?

Tellefsen blir med ett drømmende i blikket.

– Det er en gledesfølelse uten like. Et rush i kroppen, en helt usedvanlig deilig følelse. Også fordi det kan komme som en overraskelse. Det kan godt være at jeg føler meg godt opplagt foran en konsert, og så begynner jeg å spille – og så spiller jeg ikke godt i det hele tatt. Og det kan være andre ganger, der jeg er lite opplagt, til og med syk, og så får jeg denne overraskelsen allerede fra første tone. At det låter utrolig bra. Som den gangen i San Francisco.

Vi ber Tellefsen utdype, om den gangen i San Francisco, i 1993.

– Da ble jeg syk før konserten. Jeg lå på hotellet, syk med influensa, gaflet i meg medisin og tenkte at dette ville nok gå til helvete. Men så kommer det altså fra første tone – dette var Sjostakovitsj’ fiolinkonsert – en helt fantastisk lyd. Jeg ble helt sjokkskadd over bra det låt. En helt fantastisk opplevelse, en av de største jeg har hatt.

– Hva kommer slikt av?

– Jeg tror det kom fordi jeg ikke ventet meg noen ting. Jeg var forberedt på det verste. Som slo over til noe positivt. Og så var det jo dirigenten Herbert Blomstedt som sto der, smilte og hadde denne enorme utstrålingen sin.

– Ja, la oss snakke om dirigenter. Og hva som i så fall er det første som slår deg?

– Vel, den mest spesielle opplevelsen var nok med Sergiu Celibidache, som var gjestedirigent i Sveriges Radio Symfoniorkester, da jeg var konsertmester der i fire år. Og siden jeg var konsertmester, var det også jeg som måtte gå inn til ham i en av pausene å si at han måtte ta seg sammen. Herregud, han ble sinna.

– Aj, aj. Hva skjedde?

– Altså, han hadde denne merkelige filosofien, som gikk musikerne på nervene, at annenhver konsert gikk bra, annenhver konsert gikk dårlig. Har du gjort en god konsert, er du ikke konsentrert om den neste, som blir en dårlig konsert. Og motsatt. Til slutt gikk det jo ikke. Det var på den andre konserten under en tysklandsturné at han var sur som ei potte, selv om første konsert i Hamburg hadde gått veldig bra. Da orket ikke musikerne mer. I pausen sa de til meg: «Enten så må han oppføre seg, eller så streiker vi».

– Hvordan gikk det?

– Han ble så forbanna. Han skrek: «Det er jo de som demonstrerer mot meg. Diese Touristen», som han kalte musikerne. Det ble siste konsert, ja.

– Dirigentyrket har endret seg veldig. Før TV-ens inntog så vi bare ryggen på dirigentene. Nå får vi se ansiktet, hvordan de ter seg, hvordan de beveger seg. Rollen er blitt mye viktigere enn før. Nå er det mye mer åpent for posører på podiet. Til slutt ender det vel med at publikum får dirigenten på storskjerm bak orkestret, sier Tellefsen og ler hjertelig.

– Den virkelige jobben til en dirigent må gjøres under prøvene. Under konserten er det i grunnen ikke så mye bruk for ham.

«Jeg skulle gjerne spilt Beethovens fiolinkonsert mer enn jeg har fått gjort.»

– Store ord?

– Jeg mener det. Hvis orkestret har trent på prøvene, så klarer de seg uten. KORK har blant annet gjort et par Brahms-symfonier uten dirigent. Gode dirigenter som ikke gjør så mye ut av seg, får ord på seg for å ikke ha utstråling. En av de beste dirigentene jeg har spilt med noensinne, er Karsten Andersen. Men han ble ikke betraktet som noe spesielt. Han var ålreit, liksom. Jeg mener han var glimrende. Men han gjorde ikke noe ut av seg. Han lot bare orkestret spille. Han var også kjent som en veldig god akkompagnør. Men han gjorde ikke så mye vesen av seg. Dermed ble det hetende at jo, han var god, men at han ikke hadde noe utstråling.

– Jeg tror det var Leif Ove Andsnes som en gang sa i et intervju at han hadde hatt maks 2–3 perfekte konserter i sitt liv. Kjenner du deg igjen i dette?

– Ja, jeg ligger vel omtrent der, jeg også. Konserten i San Francisco var en av dem, helt klart.

– Hvilke var de andre?

– Hm, vanskelig å komme på i farta. Også fordi det er de dårlige konsertene jeg husker best. Særlig den viktigste konserten som ble dårlig, som var i Gewandhaus i Leipzig i 1997, med Paavo Berglund som dirigent. Solisten som var satt opp måtte melde avbud, og jeg ble innkalt på en ukes varsel. Men jeg tenkte ikke det var noe problem, fordi det var Sibelius’ fiolinkonsert, som jeg hadde spilt inn på plate med nettopp Paavo Berglund. Dette var på en onsdag, og konserten skulle være ei uke etter. Så kom jeg på etter at jeg hadde takket ja, at jeg skulle jo løpe i Oslo maraton på søndagen mellom. Ja ja, det går vel bra, tenkte jeg. Det er bare halvmaraton og jeg bruker jo bare føttene.

– Det gikk ikke bra, nei. Da jeg våknet mandag, var jeg stiv og lemster over hele kroppen. Armene inkludert. Og det ga seg ikke til spilledagen. Jeg merket selv at jeg spilte dårlig. Det ble negative kritikker også. Det var bare min egen dumhet. Jeg hadde jo spilt mye bedre om jeg ikke hadde løpt. Slik er det. De dårlige konsertene ergrer jeg meg over; de gode glemmer jeg fortere.

Historien finner uforutsigbare veier å gå. Om det ikke var for livet blant studenter og uteløver i Trondheim by på 1940/50-tallet, er det ikke sikkert at Tellefsen hadde blitt Tellefsen. Den «brune» restauranten het Trubadur. Arve, som hadde spilt siden han var seks, var tolv og talentfull. Noen ganger tok han over plassen for spillelæreren Arne Stoltenberg, og spilte med orkestret til dans. Og da han ble tenåring, kom han med i studentorkestret fordi han var så fordømt flink.

Av Stoltenberg lærte han at tonen skulle være varm og inderlig. Det skulle låte vakkert og intenst, ellers ville publikum miste interessen på Trubadur. De skulle underholdes. Og hva lærte han av studentene? Alt fra drikkeviser og underholdningsmusikk til Beethovens sene strykekvartetter. Den tidlige tenåringen fikk være med på nachspiel og spæll. Minus alkoholen, for hans del.

– Der lærte jeg meg å ta musikken alvorlig, men ikke gravalvorlig.

Og Arve Tellefsen er jo en folkets mann, som gjør fantastiske innspillinger av Bach, Sibelius og Brahms. Men som også selger en halv million av plata «Pan» i 1988 og der svulstige «Gabriels obo», skrevet av Ennio Morricone og opprinnelig fra filmen «The Mission», topper «mest spilt» på Spotify hvis du taster inn Arve Tellefsen. Hvor har vi ham?

– Publikumsstørrelse har aldri vært en motivasjon for meg. Helt ærlig. Jeg har bare vært nysgjerrig på å prøve forskjellige ting. Jeg er vokst opp i et miljø hvor klassisk musikk og symfoniorkester var helt fjernt. Og fordi jeg fikk den inputen fra annen musikk, var det nysgjerrigheten som drev meg da jeg ble spurt om å spille med Knutsen og Ludvigsen, Dizzie Tunes og andre artister. Jeg syntes det hørtes spennende ut og slengte meg med. Og jeg oppdaget fort at det er veldig mange gode musikere i mange sjangere.

– Jeg syntes ikke jeg ødela for den klassiske musikken fordi jeg spilte med Dizzie Tunes. Heller tvert imot. Det er vel jeg som fikk et dårligere rykte innenfor den klassiske musikken.

– Og hvis du blir husket bedre for «Gabriels obo» enn de store fiolinkonsertene – hva tenker du om det? Jeg tilhører de snobbene som mener at du burde ha solgt 5000 av «Pan» i 1988 og en halv million Beethoven-plater i 1998, i stedet for det motsatte.

– Jeg har sneiet innom tanken om at jeg heller vil bli husket mer for innspillingen av Beethovens fiolinkonsert, enn for «Gabriels obo». Jeg innrømmer det. Men så tenker jeg: Hvis folk liker «Gabriels obo» bedre, so what?

– Men har det vært sårt for deg, at den folkelige musikkdelen av og til har overskygget for den mer klassiske?

– Njææ, sier Tellefsen og klarer ikke helt å bli enig med seg selv.

– Jeg har vel tenkt på det, men kommet fram til at det jeg liker å tenke på, er at jeg gir glede med det jeg gjør. Eller opplevelser, da. Det kan like gjerne være om en sorg også. Om det da er «Gabriels obo» eller Beethoven er ikke så viktig for meg.

– Men det er klart, jeg skulle gjerne spilt Beethovens fiolinkonsert mer enn jeg har fått gjort.

Det er også et par andre oppsummeringer Tellefsen har gjort i regnskapsstunder med seg selv – som han nå ønsker å få balanse i.

– Det er noe jeg har tenkt på i lengre tid. Det har vært noen ganger for noen år tilbake, at jeg ble invitert til norske musikkfestivaler. Blant annet Contrasto i Harstad, som Knut Erik Sundquist står bak. Hvor jeg ble invitert opp, men da jeg kom dit, viste det seg at jeg ikke var invitert for å spille, men for å sitte blant publikum. Jeg ble plassert oppe på galleriet, liksom. Og da ble jeg rett og slett veldig sur, og lei meg. Jeg ville jo spille.

– Det er vel for så vidt forståelig at en musiker ønsker?

– Jo, men det har gnagd meg i noen år nå, at jeg ble så sur og kanskje vanskelig. For jo mer jeg har tenkt på det, har det mer og mer gått opp for meg at det kanskje rett og slett bare var godt ment med den invitasjonen. At jeg reagerte helt feil den gangen. Jeg vil bare nevne dette fordi jeg har lyst å rydde opp i dette. Be om unnskyldning, rett og slett.

Det er sjelden feil med en godt ment unnskyldning.

– Men nå har du altså blitt 85 år. Hvorfor spiller du fortsatt?

– Jeg husker fra studietiden i København, der jeg var da jeg var mellom 18 og 23 år. Vi gikk på en konsert med en av de store fiolinistene i sin generasjon, Mischa Elman. Han var 80 år den gangen. Vi lurte jo fælt på om en 80-åring fortsatt kunne spille på det nivået.

«De dårlige konsertene ergrer jeg meg over; de gode glemmer jeg fortere.»

– For det er håndarbeid i speedklassen vi snakker om?

– Absolutt. Det er finmekanikk, ikke sant. Men han spilte jo veldig fint. Det eneste var at han tok seg noen rare og uvante friheter. Midt under Bachs chaconne, for eksempel, bråstoppet han, stemte fiolinen og fortsatte.

– Og det ødela ikke for opplevelsen?

– Nei. Heller tvert imot. Sånt savner jeg i dag. I dag er det blitt sånn perfeksjonisme overalt, opplevelsen på konsert skal være helt lik innspillingen. Og da stopper man ikke og stemmer midt i. Men fordi Elman gjorde det, kom vi mye nærmere utøveren og musikken.

– Men du spurte om alder, ja. Og jeg kan jo ikke gi meg nå. Det er ikke noe alternativ. Jeg har glede av å spille hver eneste dag. Når du selv blir 80, tenker du ikke så mye på at du er blitt gammel. 20-åringen synes at 30-åringen er gammel. Sånn går det hele veien oppover. Nå synes jeg det er 100-åringene som er gammel.

– Hvis du skal se tilbake:Hvilket verk er det som har gitt deg mest som utøver?

– Det må være Sjostakovitsj’ fiolinkonsert. Det var en stor opplevelse første gang jeg hørte det, også, i København på 50-tallet. Vi hadde ikke hørt navnet en gang. Sjista … Sjosti … Umulig navn. Jeg var betatt fra første tone, det var David Ojstrakh som framførte den. Jeg var helt sjokkert. Jeg sa til meg selv: Den konserten skal jeg spille, om det så tar meg 20 år. Og det gjorde det jo nesten.

– Og hvorfor har den gjort så sterkt inntrykk også som utøver?

– Konserten ble følelsesmessig veldig sterk for meg. Under prøveperioden, like før første gangs framførelse, så døde hunden min: Faust, en dalmatiner. Jeg var veldig sterkt knyttet til den hunden, vi var veldig nære. Det høres kanskje rart hun at en hund skal bety så mye. Men det gjorde den.

– For alle som har vært hunde-eiere høres det kanskje ikke rart ut?

– Nei, kanskje ikke. Men den ble syk og tilstanden ble verre og verre jo nærmere konserten vi kom. Så kom det til en slutt, vi måtte til dyrlegen. Uff, det var jævla tungt altså. 13 år sammen. Og da holdt jeg altså på å øve inn Sjostakovitsj. Det er særlig 3. satsen, pascagliaen, som ble veldig farget av følelsene jeg hadde for den hunden. Det kom opp hver eneste gang jeg spilte den siden.

– Det er kanskje dette som er klang, da? Det mellom tonene, som du snakket om. Det er fra slike ting det kommer?

Tellefsen lyser opp.

– Det skal du ikke se bort ifra, nei.