I et av Svetlana Aleksijevitsjs mesterverk, «Krigen har intet kvinnelig ansikt» (2006, på norsk i 2014), gir hun stemme til Tamara Stepanovna Umnjagina. Hun overlevde kampen om Stalingrad, men som gammel tenker hun fremdeles på ansiktene til alle guttene hun så dø, og på de hun drepte. «Nå som årene er gått, skulle man tro jeg hadde glemt noen, i det minste ett ansikt. Men jeg har ikke glemt noen, jeg husker alle … jeg ser alle». «Det kan ikke være ett hjerte for hat, og et annet for kjærlighet», sier hun til Aleksijevitsj: «Mennesket har bare ett, og jeg har alltid tenkt på hvordan jeg skal klare å redde mitt hjerte.»