Financial Times hadde nylig et intervju med Andrei Kozyrev, som var Russlands utenriksminister fra 1990–1996, og som nå bor i USA. Når Kozyrev bestemt uttaler om Russland i 1990 at «Vi trengte en slags Marshallplan» bringer dette opp forrige århundres behandling av land som tapte kriger og konflikter.

For en del år siden ble jeg, sammen med en estisk kollega, av en russisk tenketank bedt om å skrive en utredning om landets industripolitikk. Resultatet ble lagt frem på Medvedevs ‘fødselsdagskonferanse’ i Jaroslavl i 2010. Det mest overraskende ved studien var i hvilken grad sjokkterapien, mote-ideologien etter Murens fall, hadde skadet økonomien. Ti år tidligere hadde jeg i Mongolia dokumentert at mye av dette landets industri nærmest ble utradert i perioden etter 1990.

Industriproduksjonen ble omtrent halvert mellom 1992 og 1998, det ble også landbruksproduksjonen og reallønningene. Reallønningen steg tidlig i perioden, før den kollapset med devalueringen i 1998. I 2009 mente en artikkel i det prestisjetunge magasinet Lancet at parallelt med privatisering og sjokkterapi, var forventet levealder for russiske menn sunket med sju år.

Det nærmest uforklarlige fenomenet er imidlertid at mens realøkonomien kollapset, steg rublenes verdi enormt. Det er ikke vanskelig å se at dette var svært nyttig for oligarkene som hadde kjøpt opp industri- og andre bedrifter billig, og nå fikk pengene sine ut av Russland til en kunstig høy vekselkurs. Da jeg siden presenterte tallene på en konferanse i Moskva, foreslo ordstyreren at materialet burde oversendes påtalemyndighetene.

«Mens realøkonomien kollapset, steg rublenes verdi enormt»

Hvem hadde gitt Russland økonomiske råd som kunne skape en slik katastrofe? Som tidligere elev leser jeg Harvard Crimson, universitetets studentmagasin. Der stod det om en skandale som begynte i 2000, da USAs justisdepartement gikk til sak mot Harvard Institute of International Development (HIID). Som rådgiver til Russland hadde «HIID som kontraktpartner misbrukt den amerikanske regjeringens tillit gjennom å bruke personlige forbindelser til privat fortjeneste». Fem år senere godtok Harvard å betale 26,5 millioner dollar i erstatning til USAs regjering for fadesen i Russland. Det som for USAs justisdepartement var korrupte akademikere ble for Russland en økonomisk katastrofe.

HIID, ledet av Jeff Sachs, ble nedlagt, og skandalen var medvirkende til at universitetets president, økonomen Larry Summers, ble avsatt. Summers var nær venn og mentor til økonomen Andrei Shleifer, som i forbindelse med privatiseringsprogrammet i Russland ble saksøkt av justisdepartementet for et beløp opp til 104 millioner dollar. Det endte med at han personlig kun betalte to millioner dollar, uten å innrømme skyld. I dag er Shleifer, noe overraskende, verdens mest siterte økonom.

Schleifer var hovedrådgiver til Anatolij Tsjubajs, som hadde ansvaret for privatiseringen av russisk industri og dermed også for det systemet som skapte oligarkene. Financial Times kunne for noen dager siden, øverst på første side, fortelle at samme Tsjubajs var observert mens han tok ut penger i en minibank i Tyrkia. Det synkende skip forlates etter mange års stor fortjeneste.

Fredsforhandlingene etter Første verdenskrig foregikk i Versailles i 1918. John Maynard Keynes representerte der det engelske finansdepartementet og forlot konferansen i protest. I boken «The Economic Consequences of the Peace» (1919) forklarer han hvorfor. Han så at betingelsene som var satt for fred økonomisk var så knusende for Tyskland at det lett kunne føre til krig igjen. Etter Andre verdenskrig husket man Keynes’ advarsler, og skapte en Marshallplan som skulle reindustrialisere både Tyskland og andre land som hadde tapt på krigen. Marshallplanen skapte varig fred. I 1990 fikk Russland en slags Versailles-fred med konsekvenser som har noe til felles med Tyskland etter 1918.

Det som skjedde med den russiske økonomien etter Berlinmurens fall får meg til å tenke på en vits som verserte under Den kalde krigen. Vi er på Den Røde Plass i Moskva under 1. mai-paraden. Her passerer en uendelig rekke av soldater og fryktinngydende militære våpen. Helt til slutt i paraden kommer det en mann med dress og stresskoffert. «Hvem er det?», lyder spørsmålet. «Det er økonomen», er svaret. «Han er den farligste av dem alle».