Når Documenta åpner i juni, er en nylig avdød amerikansk kunstnerveteran og en yngre norsk venn av ham begge representert. Jimmie Durham (1940–2021) og Jone Kvie (f. 1971) skal opptre som del av samme kollektiv. Den gigantiske utstillingen som arrangeres hvert femte år i den tyske byen Kassel, er nemlig i 2022 dominert av kunstnergrupper.

Stjernen fra USA har vært med to ganger tidligere, mens Kvie er Documenta-debutant. Amerikaneren og nordmannen kjente hverandre gjennom to tiår, og nå stiller de for første gang ut som en duo i Kvies hjemland. På OSL opptrer den norske kunstnerens smale skapninger i bronse sammen med Durhams mindre skulpturer i tre. Begges arbeider er utpreget vertikalt orientert – galleriet er fylt av gjenstander som strekker seg mot himmelen.

Amerikaneren har plassert de lavmælte, organiske objektene sine på digre firkantede sokler som leder tankene til minimalismen og utgjør en markant kontrast til det de bærer. Grepet bidrar til å rette publikums oppmerksomhet mot grunnleggende spørsmål om skulpturmediet. Nordmannen, derimot, lar stengene sine hvile i hver sin betongform som mimer gjenstander kunstneren har observert i gatene i Napoli, hvor Kvie bor, og som dermed slipper en større verden inn.

Utstillingens ni verk har alle individuell signatur, men Kvie-skulpturen «Here, here IV» understreker hvor nært de to har samarbeidet: Nordmannen sendte Durham et fotografi av et ubestemmelig treobjekt han kom over ved havet, hvorpå amerikaneren kvitterte med å sende tilbake grener kollegaen kunne bruke til å gjenskape det. Deretter fikk Kvie gjenskapningen støpt i bronse. I likhet med utstillingens andre bidrag er denne skulpturen abstrahert, men den har beholdt et trelignende preg. I en spikket Durham-form aner jeg et dyr. Visuelt er det uansett tale om en heller asketisk utstilling.

Også eksperimenteringen med materialer antyder at disse skulpturene i stor grad handler om mediet selv. Begge kunstnerne benytter seg av gjenstander de finner, men Kvie går lenger enn Durham i å foredle dem. Amerikaneren later derimot til å legge mer i titlene sine og leker med forholdet mellom skrivemåte, uttale og betydning – for eksempel i «Paint on Would» og «Paired Wait». Sistnevnte verk består av to ulike og ulikt behandlede stående trestykker som takket være stropper lener seg inntil hverandre.

I denne sammenhengen er det fristende å oppfatte de prosaiske stokkene som et portrett av utstillingens to hovedpersoner. Fellesskapet både dette prosjektet og den kommende Documenta-mønstringen poengterer, er nærliggende å lese som et argument for det som kan oppstå når flere kommer sammen.

Rettelse 31. mars 2022: I Kåre Bulies opprinnelige tekst var det presisert at det er første gang de to kunstnerne stiller ut sammen som en duo i Norge. I redigeringen ble denne presiseringen kuttet vekk, og setningen ble dermed ikke riktig: Durham og Kvie har stilt ut sammen internasjonalt tidligere. Dette er nå rettet.