Josefine Klougarts prosa får alltid frem granskeren i meg. Jeg vil dvele mer enn jeg pleier ved setninger, scener, ideer. I hennes nyeste roman, «Alt dette kunne du få», stopper jeg allerede ved omslaget: et fotografi av spisse, noe snøkledde fjell, delvis skjult bak en okerfarget substans. Substansen kan minne både om oljemaling og tåke, permanent og foranderlig sikt, og tar på baksida nesten helt over. Det er gjort på klougartsk vis – der bildene forsvinner, kommer teksten inn. For også hennes sjette roman er et minnearbeid, et forsøk på å se hvor langt eller hvor nærme en kan komme ved å skrive fram, bevare og huske.