Jeg har i den siste tid blitt provosert av noen litteraturjournalister sitt forhold til poesi. Ofte blir det snakk om hvor «vanskelig» forhold folk har til denne sjangeren. Hans Olav Brenner og skuespiller Thorbjørn Harr hadde et program som het «Dikt og forbannet løgn» som kan minne om en type årlig innsamlingsaksjon. Programmet skulle være en «dugnad» for den «stakkars, ødelagte» poesien. En sending av P2s litteraturprogram «Åpen bok» handlet om klisjeen om at lyrikk er vanskelig, hvor de snakket om hvordan man kan prøve å tilnærme seg denne «umulige» sjangeren. Og nylig hørte jeg reklame for et nytt program på P2, «Brenner deler dikt». Også her, riktignok i humoristiske ordelag, ironiserte man over denne håpløse poesien som ingen orker å lese. Jeg er sikker på at journalistene har de beste hensikter, men jeg tror de gjør poesien en bjørnetjeneste. Kan de ikke heller bare lage programmer om poesi, uten å snakke så mye om det problematiske? Dropp denne «poesi aid»-bistanden. Jobb heller med å endre holdninger.