Når du går inn dørene til et naturhistorisk museum, er det som regel en dinosaur, en hval eller en elefant som møter deg. Disse dyrene holder hver på sin måte en verdensrekord i størrelse og viser hva evolusjonen er i stand til. Det er vanskelig å ikke bli imponert.
Ved å overvelde oss og gi kunnskap skaper de naturhistoriske museene både glede over den flotte planeten vi bor på, og på sitt beste et ønske om å ta bedre vare på den. Det har alltid provosert meg at naturhistoriske museer ofte er å finne i guidebøkenes barneseksjon, som om bare barn har noe å lære av pingviner, platetektonikk og pulsslag.
Men det du ikke så da du lot blikket gli opp den lange dinosaurhalsen, var døra som gikk inn til siden. En unnselig dør er det gjerne, uten fristende utstillingstitler. På den står det «Adgang kun for ansatte», og som turist er det ingenting som frister til å bryte den regelen.
For meg er den døra det aller beste med et museum. Et museum er nemlig ikke bare hallen med dinosaurene. I tillegg til å formidle skal et museum samle inn, ta vare på og utforske de gjenstandene som tilhører museets tema. I utstillingene har du kanskje sett hundrevis av ting, men bak den unnselige døra finnes det hundretusenvis eller millionvis i det vi kaller samlinger.
Objekter samlet inn fra naturen opplever fornyet interesse i en tid der big data er en viktig forskningsmetode. Det er både billigere og mer skånsomt å hente ut informasjon som allerede finnes, enn å sende forskere ut i regnskogen gang på gang. Ofte er det også eneste mulighet: Heldigvis er det slutt på å skyte gravide blåhvalmødre og sende fostrene til forskning. Det samme gjelder de utdødde dyrene. Langhalsdinosaurene kan ikke studeres i villmarken, men kun via fossile skjeletter i store samlingsrom.
Når man setter sammen informasjon fra mange museumsobjekter, er det lett å tro at de representerer et sant speilbilde av den ekte verden. Slik er det ikke. På alle punkter i prosessen fra natur til forskning er det ulike former for skjevhet.
«Fossiler, pressede planter og organer på sprit må møtes med stor ydmykhet»
Den fabelaktige, uoversiktlige og levende naturen har gått gjennom en streng siling før den havner i samlingen. Først fordi naturen selv gjerne vil beholde sine egne byggesteiner. Alle prosesser er en kontinuerlig resirkulering der det meste som lever, blir spist, nedbrutt og gjenoppstår som noe annet.
Deretter kommer vi mennesker inn. Kanskje en forsker om 200 år bruker fossilene jeg har samlet, til en ny analyse. Det viser hvorfor finansiering av museumssamlinger er viktig infrastruktur og noe av det beste som kan skje.
Men kan forskeren forstå hva jeg har gjort? Hva vi tar med oss fra naturen, påvirkes av hva slags samfunn vi kommer fra, og hva som er målet med turen, og det er store skjevheter i hva vi samler inn. Her har vi en utfordring. For eksempel samles det flere hanndyr enn hunndyr. Kanskje ikke så rart i artene der hannene er jålete, som hos påfuglen. Men hvorfor er det også slik for en del gnagere? Uansett vil det påvirke forskningsresultatene hvis man ikke tar hensyn til denne skjevheten.
Et annet eksempel er størrelse. Store dyr er attraktive å stille ut, men krever finansiering og logistikk for å kunne samles og oppbevares. Små dyr tar mindre plass og kan fraktes hjem i ryggsekken, men er ofte vanskeligere å få forskningsmidler til og krever et trent øye for innsamling.
Og den som tror at naturvitenskapelige forskere arbeider i et vakuum der politikken og historien ikke finnes, må tro om igjen. Til tross for store og viktige bestander fant forskere ut at det er samlet inn atskillig færre fossile seler fra den sørlige halvkule enn fra den nordlige. Det samme gjelder konfliktområder. Ingen kan forske der det ikke finnes penger til å dra, eller der det ikke er trygt å oppholde seg.
Også etter at vi, på vår høyst ujevne måte, har samlet en liten flik av naturen, gjør valg av metoder for preparering, oppbevaring og forskning at vi kun forstår litt av naturen. En studie fant at det i paleontologiske samlinger antakelig finnes fossiler fra 23 ganger flere lokaliteter enn det man kan lese om i den vitenskapelige litteraturen.
Naturen har gått igjennom en rekke siler før noe havner i museumssamlingene. Slik må det antakelig være, men vi må vite hvordan vi skal forholde oss til det. Fossiler, pressede planter og organer på sprit må møtes med stor ydmykhet, men også en sunn dose skepsis, siden det tross alt er slik at det meste mangler. Når det som er her, likevel er så viktig for kunnskapen om jorda, forstår man også sorgen over brann i flere samlinger de siste årene. Det er verdt å ta godt vare på den lille fliken vi har.
Stefan Sundström, Anna Blix, Frans-Jan Parmentier, Kathrine Kinn, Anne Sverdrup-Thygeson og Lene Liebe Delsett skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.
