Hvordan skal Norge forholde seg til en apartheidstat?
I 1975 vedtok FNs hovedforsamling med klart flertall at «Sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering». Nesten alle tredje verdensland, Jugoslavia, Sovjet og Sovjets allierte stemte for. 1974–75 var høydepunkter for PLO.
Etter Sovjetunionens fall kunne USA kreve ny behandling i FN. Hele Sovjetblokken hadde nå gått til høyre. Med stort flertall snudde FN: Vedtaket om at Israel er rasistisk ble trukket tilbake.
Seinere har den palestinske frigjøringskampen gått fra nederlag til nederlag.
Til tross for at apartheid i Sør-Afrika ble fordømt av en hel verden, stilnet de internasjonale protestene mot Israels rasisme og apartheidpolitikk.
Nå er stillheten brutt. Etter at blant annet flere jødiske organisasjoner har kritisert Israel for apartheidpolitikken, kom Amnesty International 1. februar med en stor og overbevisende rapport som konkluderer med at Israel fører apartheidpolitikk, og at politikken representerer «crime against humanity». Rapporten har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Israel svarer som alltid når de blir kritisert: Dette er antisemittisme.
Denne viktige rapporten må ikke komme i skyggen av krigen i Ukraina.
Apartheid i Sør-Afrika og Palestina har de samme historiske røttene. Under kolonitidas storhetstid krevde den «hvite mann» retten til ikke bare å kolonisere land som ble erobret. De krevde også retten til å overta landet som «settlerkolonier».
Dette skjedde i Rhodesia (Zimbabwe), Sør-Afrika og flere andre land. Dette tankegodset inspirerte også hvite, europeiske jøder. I 1905 bestemte Verdens Sionistorganisasjon seg for at de ønsket seg et hjemland i Palestina. De innfødte protesterte: Det er ikke plass til hundretusener av europeiske jøder i dette lille landet. Også mange jøder protesterte: Vi vil ikke til Palestina.
I 1947 skjedde det som knapt noen kunne tro var mulig. FN vedtok, etter kraftig lobbyvirksomhet av USA og Verdens Sionistorganisasjon, å dele Palestina i to: Den jødiske befolkningen, som utgjorde 30 prosent, skulle få de mest fruktbare områdene og hele 56 prosent av landet.
I løpet av krigene i 1948–49 og 1967 erobret Israel 100 prosent av Palestina, hver gang mot kraftige protester.
Amnesty dokumenterer at hele det israelske samfunnet er gjennomsyret av ordninger som diskriminerer de palestinske innbyggerne.
Israels nye nasjonalitetslov fra 2018 bestemmer at bare jøder har fulle nasjonale rettigheter.
Loven om bosetting gir alle verdens jøder rett til å bo i landet, mens palestinere utafor området nektes adgang. Velferdstjenester er langt bedre for jøder. Palestinere er de arbeidsløse og fattige. Palestinere får bare bo i avgrensede geografiske områder og tvinges ut av boligområder der de har bodd i generasjoner. Palestinere blir utsatt for fengsling uten lov og dom og utsettes for tortur. På Vestbredden bygges store boligområder og veisystemer der palestinere ikke har adgang.
Mens settlerstatene i Afrika for lengst er historie, fortsetter koloniregimet i Israel.
Hvilket annet land kunne føre en slik politikk uten å møte de kraftigste fordømmelser? Den norske regjeringa har vært Israels beste venn. Men hva sier regjeringa til Amnesty-rapporten? Ønsker den norske regjeringa å fortsette det nære vennskapet med en apartheidstat?
