9. august 1942 ble Leningradsymfonien fremført for første gang i St. Petersburg. Byen var blokkert fra omverdenen. En utsultet og desperat befolkning kjempet for livet. Midt i den ekstreme nøden klarte man å samle sammen orkestermusikere til å øve inn og til slutt fremføre den gigantiske symfonien som Sjostakovitsj tilegnet sin fødeby og kampen mot fascismen. Fremføringen ble formidlet via høyttalere ut i byen – det sies at til og med de tyske soldatene kunne høre bruset fra den store symfonien på sine posisjoner ved frontlinjen rundt byen.
Et velkjent mønster
Ved et minimum av kjennskap til psykopati overrasket ikke russiske krav, trusler og angrep: varsom opportunisme innledningsvis, for å prøve hvor langt det går. Og hvis svak eller ingen motstand – hvorfor ikke gå videre? 1933-tallets Tyskland begynte også forsiktig: I 1936 ble et demilitarisert Rhinland innlemmet friksjonsfritt. Det ga mersmak. Snart fulgte selvfølgelig Østerrike, i mars 1938. Et Anschluss, hvilket gled om mulig enda glattere. Men verden begynte riktignok å bli urolig – inntil Chamberlains storartede fredsgaranti i München, 30. september 1938. Prisen var at Sudetland da ble «opprettet som tysk riksdel». Ikke lenger kunne man tolerere tysktalende Sudet-tyskeres situasjon. Derpå kom like fullt «turen» til Praha i 1939. Og altså på et visst trinn i utviklingen: Polen-ultimatumet …