Rytmiske rom av funky perkusjon gir plass til andre måter å jobbe litterært og tekstlig innenfor den klassiske poplåtas rammer – om vi forstår Jenny Hval korrekt.
– Dette skulle egentlig være et dobbeltalbum med 15 låter som gikk i flere forskjellige retninger enn de som er på plata nå. Jeg hadde noen ting som var mer balladete, jeg hadde en grungelåt – og jeg hadde en veldig catchy låt som jeg ikke følte var ferdig, men som ville forklart plata mye bedre enn noen av de som er på plata gjorde – fordi den handla om at jeg fikk hund, forklarer Jenny Hval, på vei uti et av utallige sidespor i vår samtale ved et kaffebarbord en formiddag forrige uke på Grünerløkka.
