Moren min sørger. Hun sørger med kvinnene på grensen som sier farvel til mennene som må dra for å forsvare landet sitt. Mennene som klemmer barna, kanskje for siste gang. Moren min gråter når hun ser bildene fra bomberommene i Kiev og i Kharkiv, når hun ser bildene av de gamle som ber om fred eller de kreftsyke barna som er evakuert fra sykehuset ned til undergrunnsstasjonen på T-banen. Hun gråter når hun ser intervjuer med kvinner som nylig har født på sykehuset i Kiev og som ikke vet hvor de skal ta veien. Vi er opprørte begge to og uendelig triste.