«Jeg har lyst til å fortelle noen ting om den første mannen min, William», lyder fyrste setning i «Åh, William!», den amerikanske forfattaren Elizabeth Strouts andre roman med Lucy Barton som forteljar. Lik forgjengaren «Jeg er Lucy Barton» (på norsk i 2017), er boka skrive i ein konverserande tone, som om det er eit brev eller ei dagbok forfattaren lånte ord til, heller enn eit stykke skjønnlitteratur. Språket er kvardagsleg og (tilsynelatande) lett, strukturen er springande og (tilsynelatande) assosiasjonsdriven. Lucy avbryt seg sjølv – «Dette kommer jeg ikke til å si noe mer om» – og ho unnskyldar seg for å trekkje fram ting ho «har skrevet om før». Igjen og igjen rundar ho av avsnitt med ærlege forsøker på å oppsummere kva det er ho forsøker å seie. «[V]i gav hverandre disse overraskelsene og skuffelsene, er det jeg mener». Og igjen og igjen bryt omgrepsapparatet saman, slik at ho berre vert ståande att med utbrotet: «Åh, det er så vanskelig å vite hva jeg skal si!»; «åh, jeg elsket henne!»; «Åh, William!»