Krigen i Ukraina har reist spørsmålet om hvor utsatt Norge er for hybride angrep fra fremmede makter. Særlig gjelder dette den siste tids utvikling rundt norsk våpeneksport, som tirsdag medførte en stor debatt om hvorvidt Norge blir mer sårbar for et angrep fra Russland. Mandag ble det klart at Norge sender 2000 panservernvåpen til Ukraina. Den påfølgende debatten har vist at det er uenighet om hvorvidt Norge er en «medkriger» eller ikke, og om Russland i så fall kan reagere militært mot Norge.

Uavhengig av våpenleveransen, er spørsmålet om vi kan utsettes for hendelser som vil være under terskelen for å utløse artikkel 5 i Nato-pakten.

Statsminister Jonas Gahr Støre sa sist fredag at Norge «ikke er det primære målet for Russlands brede virkemiddelbruk, men at også vi er utsatt og sårbare for sammensatte trusler i bredt». Han understreket at både myndigheter og befolkningen må være årvåkne. Samtidig sa justisminister Emilie Enger Mehl mandag at trusselnivået ikke har økt, og at situasjonen i Norge er uendret. Forsvarsminister Odd Roger Enoksen på sin side poengterte i går at Norge har økt beredskapen i nord.

Hva slags sammensatte trusler er det statsministeren viser til, og hvem har ansvaret for mobilisering mot disse? Hvis det er befolkningen og myndighetene som er utsatt og blir bedt om å være «årvåkne», er ikke det et anliggende for justisministeren, som ansvarlig for den sivile beredskapen? Hva er hennes budskap til befolkningen, næringsliv og offentlige virksomheter når det gjelder beskyttelse og eventuelle mottiltak mot de sammensatte truslene?

I begrepet sammensatte trusler ligger at en fremmed makt prøver å presse politiske myndigheter og andre samfunnsinstitusjoner gjennom bruk av mange typer koordinerte virkemidler, som falske nyheter, påvirkning av opinionen og demokratiske valg – og kanskje kombinere dette med fysiske og digitale angrep. Vi har til de grader fått anskueliggjort dette i Ukraina, der denne typen hybride angrep pågikk helt fram mot invasjonen.

I Norge har vi så langt vært forskånet for synkroniserte, destruktive hendelser og trusler i større skala. Men flere situasjoner har gjort oss mer på vakt mot hva som kan skje. Vi har sett eksempler på datainnbrudd mot Stortinget to ganger. Slike angrep kan være kombinert med skadevare som kan lamme virksomheter, noe vi blant annet så med dataangrepet mot Østre-Toten i fjor – tidenes største cyberangrep mot en norsk kommune. Russiske militære har periodevis slått ut GPS i Finnmark gjennom såkalt ‘jamming’.

«Mobilisering må skje på et tidlig tidspunkt.»

Enda mer alvorlig var masseinnvandringen over den norsk-russiske grensestasjonen ved Storskog i 2015, der mer enn 5000 mennesker strømmet over fra Russland. Dette var en enorm belastning på grensevakt, politi, kommune og helseetater. Nasjonale myndigheter sto på hælene, og de lokale aktørene ble overlatt til seg selv i lang tid. Hva skjer hvis slike hendelser kommer samtidig med et cyberangrep mot kritisk infrastruktur, som strømforsyning og kommunikasjon? Har vi en ekstra beredskap på plass når trusselbildet er så urovekkende?

I de åpne trussel- og risikovurderingene fra Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet 11. februar uttaler disse at de har observert en tredobling av alvorlige cyberhendelser mot virksomheter i Norge. Noen av hendelsene er utført av aktører som opererer på vegne av fremmede stater. Det hevdes at det i all hovedsak er Kina og Russland som står bak disse operasjonene, slik en så i innbruddene mot Stortinget i 2020 og 2021.

Hvor redde skal vi så være for at dette kan eskalere i Norge? Kan vi i tillegg til cyberangrep og undergravingsvirksomhet risikere ødeleggende handlinger fra «små, blå menn» eller fjernstyrte droner som ødelegger vital infrastruktur?

Etter angrepet i Ukraina kan vi ikke være sikker på noe. Med et økende sett av sanksjoner mot Russland vil vi kunne oppleve et regime som blir stadig mer aggressivt.

Veien fra verbal krigføring til digitalt og fysisk press synes å ha blitt stadig kortere. Derfor må mobilisering skje på et tidlig tidspunkt. Såkalte gråsonekonflikter blir nå gitt stadig større oppmerksomhet. I Sverige har de opprettet et «psykologisk forsvar» underlagt justisdepartementet. Denne typen trusler er svært vanskelig å oppdage, det er krevende å klargjøre hvem som står bak, og ikke minst er det vanskelig å finne rette måter å respondere på. Disse trusselbildene og denne typen overgang mot skjulte angrep må debatteres.

Vi har fått høre mye om Forsvarets tiltak for beredskap etter angrepet på Ukraina, mens justis- og beredskapsministeren meldte at situasjonen var uendret innenriks. Det kan være forskjellige virkelighetsbilder ute og går, ikke minst i nord, for eksempel i Øst-Finnmark. Mange apoteker er utsolgt for jodtabletter, og en rekke leserinnlegg fra der endringene merkes mest akkurat nå, uttrykker en bekymring for sikkerhetssituasjonen, næringslivsgrunnlaget og fraflytting.

Mehls neste pressekonferanse burde kanskje lokaliseres i nord?