Ingen bør avvise andres opplevelse av å være krenket. Det er vondt å bli fratatt sin verdighet, om bare for et øyeblikk. Som her forleden da jeg så vrengebildet av meg selv i blikket til en fyr som kom imot meg på gaten og brølte «jævla svarting» idet han passerte. Det er ikke mitt første møte med rasisme, skjønt Sumaya Jirde Ali og andre har nok betalt en langt høyere pris for sin mørke hud enn jeg.
Men opplevd krenkelse gir i seg selv ingen innsikt i hvordan mennesker med forskjellig opphav og kultur best skal leve sammen. Til det kreves gjensidig empati, historisk klarsyn og presise begreper. De siste årene har kulturelitens foretrukne språkredskap vært en utvidet rasismedefinisjon som har vist seg like egnet i samfunnsdebatten som motorsag i en operasjonssal. Dersom man hadde kritisert «Sitronlimonaden» for å kunne nøre opp under fordommer, ville det vært mulig for Hilde Henriksen å forsvare seg. I stedet ble boken, og med den forfatteren, stemplet med et ord som forbindes med det ondeste av det onde: rasistisk.
Line Baugstø skriver i Klassekampen 23. februar at Mina Adampour meldte inn utdrag fra «Sitronlimonaden» brukt i lærebøker til LDO «med spørsmål om de kunne virke rasistiske». Det stemmer ikke. I Adampours opprinnelige henvendelse til LDO er det liten tvil om at hun påstår at boken, ikke bare utdragene, er «klart» rasistisk, og ber om at barn måtte slippe å bli utsatt for slik retorikk. Det er sant at Dag Larsen forsvarte forfatteren, men det var på vegne av Norsk Pen, og er ingen avlat for NBU og resten av det litterære feltet.
Når Baugstø hevder at debatten dreide seg om sak, ikke person, kan jeg bare oppfordre henne til tenke over hva rasiststempelet kan gjøre med folk i de sosiale mediers tid. Henriksen følte seg til slutt presset til å oppgi jobben som norsklærer for voksne innvandrere fordi rasistryktet ble for belastende.
Uenigheten mellom Baugstø og meg er for så vidt en repetisjon av debatten den gangen, tiden får vise hvilken versjon som står seg. Mitt anliggende ved å trekke fram saken igjen var å illustrere ikke bare hvilken kraft som ligger i en rasismeanklage, men også hvor ulikt r-ordet blir forstått. Selv mener jeg den utvidede rasismedefinisjonen har gjort begrepet ubrukelig som analytisk redskap, og redusert det til et stumpt våpen i moralens tjeneste. Det synspunktet utdyper jeg gjerne i samtaler og debatt, men helst i en litterær offentlighet der et velmenende kulturlederskap ikke har støpt et visst ideologisert begreps- og tolkningsapparat inn i selve plattformen samtalen skal foregå på.
Dette er bakgrunnen for min bekymring for reguleringsiveren bokbransjen viser gjennom innføringen av de etiske retningslinjene med tilhørende varslingsvern, og det samme gjelder Kulturrådets tro på at «mangfold» lar seg kartlegge og representere på enkelt vis. Jeg innrømmer at jeg er nysgjerrig på om noen av dem som har svart på Kulturrådets nylige spørreundersøkelse om mangfold, har hatt meg i tankene når de har huket av for personer som skiller seg fra majoritetsbefolkningen ved hudfarge og navn. Og enda mer nysgjerrig er jeg på begrunnelsen for at de eventuelt ikke har gjort det.
