Rune Christiansens dikt kan ligne små skisser, hurtig nedtegnet, med øyeblikk og stemninger knyttet til måneder, årstider, solstrålenes fall til bestemte tider av døgnet. I årets bok, «Jeg går i sorg», kalles noen av tekstene ganske enkelt «notater». Christiansens poesi er fylt av undring og klokskap. Siden debuten, «Hvor toget forlater havet» (1986), har han utstyrt dikt med overskrifter som ofte står i spenn, lest mot linjene som følger. Slik også i den nye boka, knyttet til morens sykdom, demens og død. På baksiden er hun avbildet over et dikt hvor en dør står på gløtt. Dørhengslene knirker, de lyder fortvilet, «nekter å gi tapt for glemselen.» Til tross for at diktet er plassert til slutt, og bokas siste ord er «farvel», er den siste teksten, i likhet med bokas første, formet mer som en inngang enn som en avskjed.