Tidslinjer: Usedvanlig rikt og underholdende om bokas og skriftens historie.
Geir Pollen
BØKENES VERDEN: Henri Matisses stilleben med bøker og stearinlys fra 1890. MALERI: HENRI MATISSE/ WIKIMEDIA COMMONS
Irene Vallejo
Evigheten i et siv.
Sakprosa
Historien om boken
Oversatt av Lene Stokseth
Gyldendal 2022, 460 sider
Den spanske klassiske filologen og forfatteren Irene Vallejo har skrevet en usedvanlig kunnskapsrik og underholdende bok om de 4000–5000 årene som førte verdens viktigste oppfinnelse, skriften, fra steintavlen og papyrusrullen til papiret og pc-skjermen.
Beslag: Medan venstresida prøver å stele Strindberg, brukar den liberale høgresida Fredrika Bremer som profil for sin «feminisme utan sosialisme».
Magnus Nilsson
Den nyliberale tankesmia Timbro blei grunnlagt i 1978 på initiativ frå Svenska Arbetsgivareföreningen (som no heiter Svenskt Näringsliv). Sidan då har dei, for å låne ei formulering frå heimesida til Timbro, jobba for å «over tid byggje oppslutning om marknadsøkonomi, fri næringsverksemd, individuell fridom og eit ope samfunn», mellom anna gjennom å publisere rapportar, drive kampanjar og delta i idédebatten.
ÅPENT BLIKK: Bernhard Ellefsens skjerper oppmerksomheten for naturen rundt oss. Her «Morgen i furuskogen» av Ivan Shiskin (1889). FOTO: WIKICOMMONS
Bernhard Ellefsen
Det som går tapt. Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den
Essay
Cappelen Damm 2022, 272 sider
Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen debuterte som forfatter med essayet «Imot døden» (2018), en tekst om individets frykt for døden, med vekt på kritikerens omgang med det han kaller enkeltmenneskets «verdenstap». Fire år seinere utvider han perspektivet. «Det som går tapt» kommer ut neste uke, og som i den forrige boka tar han her gjerne utgangspunkt i vandringer, nærmere bestemt i skog. Igjen har Ellefsen skrevet en engasjerende bok om å bruke litteratur som redskap til å tenke med. Tekstene handler om erfaringer med tap av natur, for eksempel ved flatehogst. Bokas velformulerte patos har neppe sin styrke som akutt bekjempelse av naturkrisa. «Det som går tapt» legger, som den forrige boka, mer vekt på eksistensielle aspekter ved lesning. Ellefsen konsentrerer seg mest om litteraturens evne til å åpne perspektiver og gi erkjennelse, mindre om politiske kamper. Boka legger likevel et grunnlag ved å spørre: Hva er mulig å se?