En kjent norsk forfatter har en gang uttalt at de beste bøkene legger seg et sted mellom nyrene og leveren: «Man bærer dem med seg for alltid, som et arsenal. Man bruker dem uten å vite det.» Andrej Belyjs «Petersburg» (1913, på norsk i 2001 på Solum forlag, i Erik Egebergs oversettelse) er en roman av et slikt kaliber. Etter å ha lest hele boken kjennes det som at man har fått en russer under huden, i alle fall har hovedpersonen i boken, byen Petersburg, eller St. Petersburg som den heter i dag, lagt seg godt til rette der. Det er nesten så man kan si at man ikke trenger å reise dit, man har vært der etter å ha lest denne ytterst sammensatte og mangfoldige romanen fra russisk symbolisme om det førrevolusjonære Russland. Kanskje har jeg allerede stått på hovedgaten Nevskij Prospekt, en episk blodåre i boka, og skuet ut mot Nevas bredder.