Om 1990-plata med «Introduksjon og Makrofantasi over Griegs klaverkonsert i a-moll».

Vi kjenner framgangsmåten til musikkritikeren som vurderer klassisk musikk. Den dreier seg om å vurdere tolkningen av komposisjonen. Når hen vurderer for eksempel en framføring av Griegs klaverkonsert, er det ikke selve komposisjonen som skal vurderes, for den er definert som et mesterverk, men gjerne hvordan tolkningen forholder seg til andre tolkninger. Hvordan spiller solisten, fungerer tempovalget, er framførelsen for subjektiv, eller maniert som det gjerne heter?