Den nye normalen

Jens Chr. Andvig, dr.philos.

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det var for flere år siden klart at Acer og avtalen med EU ville medføre at norske og EU-priser ville bli tilnærmet like på sikt, det vil si en økning av norske normalpriser på 50 til 100 prosent. Dette forholdet ble holdt skjult for de fleste. Det verste med dette var at en ikke fikk en skikkelig strategisk diskusjon, noe som fortsatt leder til mange feilslutninger.

Hvis vi holder fast på at prisene bestemmes i større markeder utenfor Norge, betyr det ikke noe om kabler fra havvind bare går tilbake til Norge eller kan sendes ut. Prisen blir den samme. Vi kan bygge ut store mengder av ny kraft, men endringene blir marginale. Det blir ikke billigere strøm i Norge. Det blir lettere å gjøre havvind lønnsomt, men vanskeligere å holde på lønnsomheten i kraftkrevende industri.

På den annen side kan Equinor suge opp så mye ren kraft selskapet bare vil, vi kan bygge bitcoin- og Google-gruver, lade opp elbiler uten at norske priser går opp – på lang sikt. Men alt dette kan like gjerne legges til et annet sted.

Hvis vi slurper opp all ny kraftforsyning selv, kommer det ikke noe mer ren kraft til EU, hvis det var formålet. I et globalt perspektiv bør vi først forsikre oss om at klimagevinsten ved å bruke ‘ren’ energi i Norge blir større enn hvis vi eksporterer kraften og hvis EU bruker den til å redusere kullbasert kraft. Her er det mange «hvis».

«Prisen går opp, enten strømmen er skitten eller ren.»

Og hva blir effekten hvis vi øker strømproduksjon med vindturbiner til lands og til vanns hvis vi baserer det grønne skiftet på å erstatte skitten kraftkrevende industri med ren, kraftkrevende industri?

I norsk sammenheng blir det viktigste at prisen går opp, enten strømmen er skitten eller ren. CO2-avgiften blir sekundær og tilnærmet lik EUs, og gir ikke tydelige signaler om en lønnsom vridning mot ren energibruk. Både grønn og skitten kraftkrevende industri kan lett gå på dunken med høy strømpris. I så fall bør en lete etter aktiviteter som ikke er kraftkrevende.

Så lenge Nord-Norge og Trøndelag er koplet fra, vil det fortsatt være rom for litt industri basert på lave kraftpriser, men alle vet at det ikke kan vare. Gevinsten til den lokale kraftforsyning for også å oppnå EU-priser nordpå, og irrasjonaliteten i tidvis enorme prisforskjeller, blir for slående. En annen villfarelse, etter mitt skjønn.

Det store strategiske spørsmålet blir: hvilken tilpasning vil vi få hos hushold og bedrifter etter prisutjevningen, når alle blir oppmerksomme på at prisøkningen i Norge vil bli varig?

jca@nupi.no

DebattUkraina

Hva vil USA?

Alf Harbitz, forsker

I mitt innlegg i Klassekampen 1. februar foreslo jeg at det å meddele Russland at ukrainsk medlemskap for tiden ikke sto på Natos dagsorden kunne være et eksempel på et diplomatisk tilsvar til Russlands krav om å nekte slikt medlemskap på ubestemt tid. I sitt tilsvar 7. februar hevder Torunn Haaland og Sven G. Holtsmark at dette er langt mindre enn Russland krever. Samtidig hevder de at jeg tar til orde for å «imøtekomme de russiske kravene».

Dette henger jo ikke på greip. Poenget her er at i forhandlinger er det helt vanlig at man stiller større utgangskrav enn det man mener er realistisk å oppnå, for å «ha noe å gå på».

Jeg er naturligvis enig i at Nato ikke kan gå med på kravet om aldri å tillate enkelte land medlemskap. I et lengre tidsperspektiv kan jo til og med Russland bli et aktuelt medlem.

Det er flere gode grunner til at Ukraina-medlemskap i Nato ikke er nær forestående, uavhengig av Russlands «sabelrasling». En grunn er for eksempel muligheten for at et medlemskap kan bidra til sterk splittelse blant folket i Ukraina, med en delikat problemstilling: hvordan Nato skal forholde seg til en intern væpna konflikt i øst-Ukraina. En annen grunn er at det ikke er konsensus i Nato om et slikt medlemskap er klokt eller ikke. Likevel later det til at Jens Stoltenberg turer fram for å få Ukraina som Nato-medlem snarest mulig og framfører en aggressiv retorikk overfor Russland som jeg tillater meg å tvile på at har konsensus i Nato. Når Ukrainas president Zelenskyj maner til å dempe krigsretorikken later det til å prelle av som vann på gåsa, både når det gjelder retorikken fra Nato og fra Det hvite hus. Dette vitner ikke akkurat om særlig respekt for Ukrainas syn på saken.

Interessant nok hevder forfatterne at det er et «ubestridelig faktum» at USA gjentatte ganger har krenket staters selvbestemmelsesrett, men at dette ikke har noe med saken å gjøre: «Én urett kan ikke brukes til å rettferdiggjøre en annen». Det siste er vel alle enige i, men det er ganske opplagt at USAs autoritet og moralske troverdighet blir sterkt svekket når de kritiserer andre land for «synder» de selv har begått og fremdeles begår. Når landet så ikke nøler med udokumentert og lite troverdig skremselspropaganda må det være berettiget å spørre hvilke motiver USA kan ha for sin aggressive framtoning. Det er ikke opplagt at det er verken en frykt for at Russland skal okkupere Ukraina eller hensynet til landets selvbestemmelsesrett som står i høysetet.

alf.harbitz@hi.no

DebattUtdanning

Karakterprivilegier

Berit Loholt Nygreen, tidligere rektor i grunnskolen

Med Lars Bugges essay 8. februar om skolepapirenes legitimering av de høyt utdannedes ansettelses- og lønnsprivilegier, har Klassekampen forhåpentligvis satt i gang en viktig samfunnsanalyse av meritokratiets sentrale posisjon i middelklassens selvforståelse.

Det mest aktuelle tema denne våren, som også kan bidra til å belyse diskusjonen om meritokratiet, er debatten om hvorvidt man skal skåne årets kull i videregående for en eksamen.

Noen vil argumentere med at undervisningskvaliteten har vært for ujevn, alt ettersom den enkelte skole har lyktes eller ikke lyktes i å kompensere for koronaens smitteverntiltak.

La oss se nærmere på dette argumentet. Det normale gjennom alle skoleår er nettopp at enkeltelever og utsatte grupper stadig vekk rammes av vilkårlige konkurranseulemper. Forskjellen nå er at hele årskullet er vilkårlig rammet av omstendigheter som har redusert voksenkontakten og læringsutbyttet.

«Det normale er nettopp at utsatte grupper rammes vilkårlig.»

Den gruppen av elever som bærer preg av lærings- og psykososiale vansker, rommes i hovedsak av de 20 prosent lavest skårende på faglige tester gjennom hele skoletiden. Vi vet at språkutviklingen er det bærende grunnlaget for samtlige fag i grunnskolen. Også for sosiale ferdigheter, eget selvbilde og kvaliteten på barnets voksenrelasjoner. Gode samtaler med voksne er hovedkilden til barnets sosiale og språklige utvikling fra fødselen av. De mest utsatte barna har gjerne begrenset tilgang til slike ressurser.

De mest ressurssterke barna utmerker seg alt første skoledag med et overskudd av sosiale og språklige ferdigheter.

Etter en uke kunne vi skrevet ut karakterrangeringen i elevgruppen og delt ut de beste papirene til dem med foreldre som har god utdannelse, kort arbeidstid, selvstendige og attraktive stillinger, og som deltar i idrettsaktiviteter med barna i helgene og tar dem med på lærerike reiser i feriene. Og etter at segregeringen i boligmarkedet har gjort sitt også her til lands, er barn av slike foreldre også sikret et lukrativt nettverk som voksne.

Nå har altså hele årskullet fått redusert sin voksenkontakt i skolen, muligheten til skjermet sosial lek og øvrige kulturtilbud. For 20 prosent nederst i karakterrangeringene er dette hverdagen, hele oppveksten gjennom. For dem er fraværet av gode voksensamtaler normaliteten. Kanskje vi burde være interessert i å vite mer om de utsatte elevgruppenes eventuelle lavere prestering, og de privilegertes faglige yteevne etter koronatiltakene, og i hvilken grad er disse gruppene likt rammet?

ber.nygr@online.no