Vinteren 2021–2022 har norske arbeidsfolk stått i den foreløpig siste bølgen av koronakrisa, med stadige varsler og permitteringer hengende over seg. Og så kom strømkrisa, en lenge varslet katastrofe med mangedobling av strømprisene! Arbeidsfolk og fagbevegelsen har alltid måttet håndtere kriser, og byrdene blir alltid forsøkt presset over på de som har minst. Hvordan har arbeiderklassen tidligere taklet alvorlige kriser?

Vinteren 1924 stod Arbeidernes Faglige Landsorganisation (AFL) i en av sine tøffeste kamper noensinne. I etterdønningene av første verdenskrig ønsket borgerskapet å løse krisa ved betydelige lønnsnedslag, som medførte at det ble erklært streik og lockout samtidig. I Trondheim skulle konflikten bli spesielt hard, og Samorganisasjonens mangeårige sekretær Martin Strømmen befant seg midt i stormens øye.

Utgangspunktet for konflikten var at Norsk Arbeidsgiverforening (Naf) i lang tid hadde krevd 5 prosent lønnsnedslag i transportsektoren som svar på den økonomiske krisa etter «jobbetida» under første verdenskrig. Transportarbeiderforbundet krevde på sin side lønnstillegg; lønningene var knapt til å leve av.

Transportarbeiderstreiken ble erklært 16. januar 1924, og fra Fredrikstad til Namsos var tusenvis av laste- og lossearbeidere nå i konflikt, i Trondheim 300 mann. Her vedtok et fulltallig streikemøte å gjennomføre en streng blokade av alle personer som tok streikebryterarbeid. Navnene på dem som likevel prøvde seg, ville bli offentliggjort i Ny Tid.

Arbeidsgiverforeningen sørget nå for å koble konflikten sammen med jernarbeidernes streik i Kristiania, som var rettet mot det samme lønnsnedslaget, og som Arbeidsretten hadde dømt «ulovlig». Men jernarbeiderne kunne dokumentere at den usosiale indeksreguleringen var foretatt på feilaktig måte og fortsatte streiken. Dermed svarte Naf med å kreve at fagbevegelsen skulle sette av 100 kroner per medlem i et fond som Arbeidsgiverforeningen skulle disponere om det oppstod flere ulovlige konflikter. Kravet ble kontant avvist. Landsorganisasjonen kunne vise til at 8 av 10 tariffbrudd i Arbeidsretten var begått av arbeidsgiverne!

Naf erklærte nå lockout for 36.000 arbeidere i jernindustrien og 24.000 arbeidere i andre bransjer. AFL tok ut 13.000 medlemmer i papirindustrien i sympatistreik. I Trondheim karakteriserte Ny Tid konflikten som «Den vældigste kamp i arbeiderbevægelsens historie». På grunn av varemangelen oppstod det raskt tvister mellom lagerarbeidere og arbeidsgivere om hvorvidt en jobb var streikebryterarbeid eller ikke. Oppsigelser hørte til dagens orden. Streikebryteriet ble streikens største utfordring da Forsvaret i Trondheim satte opp sperringer rundt hele havneområdet på Brattøra, bemannet av soldater, for slik å la streikebryterne arbeide i fred. Man skaffet også et eget losjiskip, «Olav Tryggvason», hvor de «arbeidsvillige» kunne overnatte. Her ble det drukket sprit, med påfølgende slagsmål, hvor både revolvere og kniver ble brukt.

I Trondheim stod 4000 arbeidere i konflikt, og matmangel og sult herjet. Martin Strømmen tok som formann i Aksjonsutvalget for de streikende og lockoutede i byen nå initiativ til å danne en komité for innsamling til de nødlidende.

Komiteen kom over mange triste tilfeller, blant andre en familie bestående av mann, kone og fire små barn. Mannen i huset var lockoutet og uorganisert; alt familien hadde å leve av, var to flaksild. Og det i ei uke hvor de heller ikke hadde spist seg mette. Samorgfolkene lot familien få en anvisning på mat og litt penger.

Situasjonen var prekær, og Samorganisasjonen tok initiativ til en streikemarkering: 1. mars marsjerte Trondhjems arbeidere i gatene med et rødt flagg i spissen for et demonstrasjonstog som i løpet av et par timer vokste fra 2000 deltakere klokka 15 i Lademoparken til 4000 da toget svingte oppover Munkegata.

«Det var en frygtelig skare, kvinder og mænd som trodset Arbeidsgiverforeningen, vinterkulden, savnet og nøden», skrev Ny Tid.

Kampånden blant de streikende og lockoutede var upåklagelig, men streikebryteriet ble stadig mer merkbart; Samorganisasjonen vedtok å gripe inn. Martin Strømmen fikk samlet opp mot tusen mann av de streikende og lockoutede og gikk til aksjon. De militære mannskapene ved sperringene gav fort opp å stoppe «arbeiderhæren» som nå strømmet ned til skipene hvor streikebryterne jobbet. Synet av arbeiderne fikk de fleste av dem til å gjemme seg på loftet hos Trondhjems Kuldkompani, mens andre flyktet eller hoppet i sjøen. Arbeiderne vendte kort etter tilbake til sentrum mens de sang «Internasjonalen».

Troppeforsterkninger av særlig pålitelige soldater til vaktholdet ble nå innkalt. Soldatene fikk også utdelt skarpe skudd i anledning feiringen av 1. mai: Ryktene svirret i byen om at fagbevegelsen og Trondheims arbeiderpartier planla et sosialistisk kupp! Nervøse borgere advarte kvinner og barn mot å ferdes utendørs, og på lastebiler oppstilt på Kongsgården var det montert mitraljøser klare til bruk.

Dagen forløp likevel som en tradisjonell 1. mai-feiring, uten provokasjoner. Faner, flagg, musikkorps og et mektig opptog i regi av Trøndelag Faglige Samorganisation gikk gjennom byen på ettermiddagen og samlet anslagsvis 5000 deltakere, 8000 mennesker hørte på dagens talere på Ilevolden.

Men Arbeidsgiverforeningen opprettholdt hardnakket kravet om garantier, og stemningen blant arbeiderne begynte utover i mai å bli amper. Etter et utall forhandlingsrunder grep Odd Klingenberg, sosialminister og høyremann fra Trondheim, inn i meglingen og la fram et løsningsforslag. Arbeidsgiverforeningen og Sekretariatet i AFL ble enige om at «de iverksatte lockouter, streiker og sympatistreiker heves, (…) og efter at arbeidet er gjenoptatt, påbegynnes straks forhandlinger om de tariffer som er utløpet.»

I Samorganisasjonen ble forslaget møtt med harme, det ble sagt at forhandlingsresultatet var noe av det verste som noensinne var blitt forelagt arbeiderne. Meglingsforslaget ble nedstemt i byen ved Nidelva, men på landsbasis var stemmetallene 10.672 for og 8247 mot, og storkonflikten var dermed «organisasjonsmessig ordnet».

Men resultatet av streikekampen var ytterst magert. Riktignok var Arbeidsgiverforeningens garantikrav slått tilbake, men om lønnsnedslagene ventet nå nye kamper – og hva skulle skje med streikebryterne?

Et godt besøkt massemøte i Arbeiderforeningens store sal vedtok at det var en forutsetning for å gjenoppta arbeidet at alle streikebrytere ble bortvist, særlig med henblikk på at transportarbeiderkonflikten ennå ikke var løst.

Allerede før møtet var avsluttet, innløp en alarmerende beskjed: En flokk streikebrytere holdt fest på Fjellseter i Bymarka!

30 til 40 organiserte arbeidere besluttet spontant å undersøke saken. Et raseri samlet opp gjennom uker og måneders kamp mot arbeidsgiverne og deres «judaser» slo brått ut i lys lue. Blant dem som øyeblikkelig tok av sted mot Fjellseter i drosje, var Samorg-formann Gottfred Gerhardsen, formannskapsmedlem og postbud Hjalmar Dyrendal samt NKU-formann Johan Strand Johansen. Martin Strømmen fulgte kort etter.

De streikende, som nå utgjorde mellom 50 og 100 mann, samlet seg på plassen foran den store kafébygningen på Fjellseter, og mange tok seg inn. I spisesalen i første etasje hadde et par streikebrytere søkt tilflukt bak en ovn. De ble kontant trukket fram og overga seg uten videre spetakkel. De resterende festdeltagerne hadde gått opp i andre etasje hvor de streikende gjennom ei åpen dør observerte at 8 til 10 mann, noen med damer, satt og drakk brennevin. Ved synet av de streikende fant kvinnene det best å forlate lokalet, mens streikebryterne febrilsk begynte å barrikadere døra med sofaer, senger, stoler og bord. De streikende forlangte at døra ble åpnet – svaret var en trussel om skarpe revolverskudd! Arbeiderne anmodet streikebryterne om å komme ut slik at man kunne få gjort opp saken på fredelig vis.

Da smalt en serie skudd, kulene suste om ørene på de streikende! Med voldsom kraft kastet de seg mot den barrikaderte døra, sprengte den opp og stormet inn i rommet. En av streikebryterne la an for nok en gang å fyre løs mot inntrengerne, som imidlertid ble reddet av at lyset gikk, noe som skapte full forvirring. Den bevæpnede streikebryteren søkte dekning under ei seng og fortsatte å skyte mot de streikende i tussmørket, en av dem ble truffet i leggen av et streifskudd. Arbeiderne, som var i stort flertall, fikk nå dratt streikebryterne fram og avvæpnet mannen med revolveren. En rasende slåsskamp fulgte, og tre av streikebryterne ble kastet ut gjennom vinduet. En fjerde ble båret ut. Kort etter midnatt ankom politiet i bil. I spisesalen ble navnene på de streikende notert, før 34 loggførte arbeidere forlot Fjellseter, mens «Internasjonalen» gjallet i skogen.

Merkelig nok var ingen personer kommet alvorlig til skade under bataljen. Men en av kvinnene som hadde vært til stede på streikebryterfesten, varslet injuriesak mot redaktør Eines i Ny Tid fordi kvinnene i avisreferatet ble omtalt som «damer», i hermetegn.

Dagen etter kunne man lese en plakat på Brattøra som oppfordret alle «arbeidsvillige» til å reise hjem, noe som i stor grad ble fulgt.

Ikke lenge etter ble følgende vise lansert på revyteateret Hjortens scene i Ila, til stor morskap for byens revypublikum:

En streikbryterbande til

Fjellsæter gikk

og juling dæm fikk av ein

reinhårig klikk

Deinn einen fekk nasen sin

«Da smalt en serie skudd, kulene suste om ørene på de streikende!»

kløyva i to

Men fåglarna veit kæm som slo

Va’ det æ, va’ det du? Va’ det

hainn mon tru?

Ein kainn tru det ein vil ein og

kvær

Men Fjellsetersaken var ikke ferdig med dette. Over NKU-formann Strand Johansen og formannskapsmedlem Hjalmar Dyrendal ble det kort etter avsagt fengslingskjennelse, og det ble reist tiltale mot Gottfred Gerhardsen og en rekke andre av de streikende. Dette gjaldt også sekretær Martin Strømmen. Typisk nok ble ikke streikebryternes bruk av våpen påtalt, noe som heller ikke ble gjort etter tidligere episoder på Brattøra.

Mandag 26. januar 1925 falt dommen i saken. Både Gottfred Gerhardsen og Hjalmar Dyrendal ble funnet skyldige i tiltalen om hærverk og medvirkning til legemsbeskadigelse, og begge fikk dommer på 1 års fengsel og tap av statsborgerlige rettigheter i 10 år! I tillegg ble de ilagt saksomkostninger; Dyrendal ble også fratatt jobben i Posten. Martin Strømmen ble imidlertid frifunnet, han kunne bevise i retten at han ikke hadde vært inne på Fjellseter.

Arbeidsfolk i Trondheim samlet seg spontant til protestmøte mot dommene. Trøndelag Faglige Samorganisation vedtok å utlyse generalstreik i Trondheim lørdag 31. januar. Den ble innledet klokka 12 natt til lørdag og skulle avsluttes klokka 12 natt til søndag – i alle offentlige og private bedrifter i Trondheim. Kun samfunnsviktige funksjoner som sykehus, jernbane, brannvesen og politi skulle holdes i virksomhet. Generalstreiken ble en særdeles vellykket markering. På skolene reiste elever seg og sang «Internasjonalen», og et massivt demonstrasjonstog gikk gjennom byen, fra Lademoparken til Ila, hvor stortingsrepresentant Sverre Støstad (NKP) og redaktør Martin Tranmæl (DNA) talte. I en uttalelse fra folkemøtet i Ila het det avslutningsvis:

«Arbeiderne i Trondhjem kræver av Den faglige Landsorganisation og de øvrige organisationer at de med større kraft og hensynsløshet end hittil tar opp kampen mot det kapitalistiske samfund og den reaktion som nu brer sig.»