«Hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor jeg snudde meg, var det vann». Slik skildrer hovedpersonen Signe det vannrike Norge i Maja Lundes roman «Blå».

Det vannet vi ser i innsjøer, elver og bekker, utgjør en forsvinnende liten andel av våre ferskvannsressurser. Globalt sett utgjør overflatevannet, som i innsjøer og elver, kun cirka 3 prosent av tilgjengelige ferskvannsressurser, mens cirka 97 prosent av tilgjengelige ferskvannsressurser er grunnvann. Mens elvene fortsatt bruser, og sanger synges om dem, er grunnvannet en stum, vanskjøttet tjener i Norge.

Grunnvann er vannet som fyller porer og sprekker i grunnen, og det finnes nær sagt overalt under jordens overflate. For oss mennesker har grunnvann stor nytteverdi og økonomisk verdi – som drikkevann, produksjonsvann i industrien og til energiproduksjon.

Mindre bevisst er vi kanskje de ulike former for økosystemtjenester eller naturgoder vi får fra grunnvannet. Grunnvann bidrar til grunnleggende livsprosesser i det hydrologiske kretsløpet, flomregulerende og vannrensende tjenester, og det holder poretrykket i undergrunnen oppe, noe som hindrer utrasing og usikre grunnforhold. Grunnvann er derfor en sentral nøkkel i en god samfunnsmessig planlegging, hvor endret klima vil gi oss perioder med for lite nedbør og perioder med altfor mye nedbør.

Men hvis vi skal forvalte grunnvannet, må vi vite hvor grunnvannsforekomstene er, hvilke miljømessige kvaliteter de har, hva som utgjør risiko for forurensning, og hvordan de står i sammenheng med omgivelsene.

Puttjern i Østmarka er et velkjent eksempel på hva manglende kunnskap kan føre til. I 1997 gikk alarmen da Puttjern ble funnet nesten tømt for vann. Boringen av Romeriksporten førte til store vannlekkasjer da grunnvannet fulgte sprekker i fjellet, og i Østmarka ble vann som Puttjern og Lutvann, samt våtområder og myrer drenert.

«Grunnvann er sentralt i en god samfunnsmessig planlegging.»

Tetningsarbeidet ble dyrt, komplisert og midlertidig stoppet da det ble kjent at tetningsmidlet Roca Gil gav utslipp av helseskadelige stoffer. Senket grunnvannsstand forårsaket setningsskader på bebyggelsen på Hellerud og tilgrensende områder.

I Norge pålegger flere rettsregler både offentlige og private aktører å ha grunnleggende kunnskaper om grunnvann og å fremskaffe ytterligere kunnskap når tiltak skal iverksettes. Klarest er forpliktelsene i EUs vanndirektiv, som pålegger norske myndigheter å kartlegge grunnvannsforekomster og ivareta god grunnvannskvalitet. Grunnvann er ikke kartlagt i Norge i samsvar med disse kravene, noe som kan bringes inn for Efta-domstolen som et brudd på Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Nettopp utviklingen i EU/EØS-samarbeidet stiller stadig større krav til at grunnvann skal ivaretas i ulike prosesser. Et nylig eksempel fra Sverige kan illustrere det: Miljødomstolen gav ikke bedriften Cementa AB fortsatt tillatelse til drift av et kalksteinsbrudd på Gotland fordi konsekvensene for grunnvannsforekomstene ikke var godt nok utredet. Regjeringen sendte saken til lovgiver i frykt for at en produksjonsstopp i kalksteingruven ville utløse nasjonal sementkrise med store økonomiske ringvirkninger. Riksdagen vedtok en midlertidig lovbestemmelse i september 2021 som gav Regjeringen kompetanse til å gi kortvarige driftstillatelser til kalksteinsgruver i unntakstilfeller, noe som selv i pandemitider er en ekstraordinær regulatorisk løsning.

Det er verdt å merke seg at EU-domstolen i de siste årene har stilt strenge krav til kunnskap om og ivaretakelse av grunnvann i et vidt spenn av saker – fra kullminedrift i Polen via motorveiutbygging i Tyskland til jordbruksproduksjon i Spania, og domstolen har da anvendt regelverk som gjelder i Norge.

Flere rettsprosesser kan forventes – også i Norge – nettopp fordi grunnvann i stor grad påvirker og påvirkes av omgivelsene.

Norske myndigheter må faktisk bry seg, og grunnvannsforekomstene i Norge skal kartlegges i henhold til vanndirektivet – det vil gi bedre og tilgjengelig informasjon til nytte for alle aktører.

Bare gjennom kunnskap kan grunnvann forvaltes slik at ressursen ivaretas i miljøet og til glede for kommende generasjoner.