Da jeg leste nyhetene i dag om at ikke-binære og andre kjønnsminoriteter mister stemmeretten i Oslos 8. mars-komité, formet en klump seg fort både i halsen og i magen. I fjor, da jeg kom ut som ikke-binær, var en av mine store bekymringer at jeg ville miste min plass i kvinnekampen – kampen jeg har dedikert livet mitt til siden jeg ble politisk aktiv i 2014. Og nettopp 8. mars har vært årets høydepunkt, takket være solidariteten som blir skapt ved å slippe ut raseriet – som bygges opp i oss hver dag under patriarkalske strukturer – i et felles rop for en bedre framtid og nåtid. Følelsen av samhold er for meg aldri like sterk som på 8. mars. Men i dag føler jeg meg alene.
Ekskludert fra min egen kamp
Debatt8. mars