En av de fineste historiene om Tarjei Vesaas går som følger: Noen uker eller måneder etter at romanen «Fuglane» (1957) kom ut, skal en anmelder beundrende ha spurt Vesaas hvordan han, den store forfatteren, kunne ha så dyp innsikt i en mentalt tilbakestående person som Tusten. «Å, det er no mest eit sjølvportrett», skal Vesaas bare ha svart, han som alltid skrev i solidaritet med den utsatte andre – og med visshet om det sårbare i ham selv, i oss alle: Tusten bor i meg, har med meg å gjøre.