Ryddearbeidet etter det voldsomme vulkanutbruddet på Tonga i helga går framover. I går kom nyheten om at en rullebane har blitt klarert, noe som betyr at fly med etterlengtet nødhjelp kan lande på øya. Ifølge Jonathan Veitch, krisekoordinator i FN, var rullebanen dekket av mellom fem og ti centimeter med aske, melder NTB. Fly fra Australia og New Zealand er ventet å lande på flyplassen i dag.YS
Operasjon svinepai: Mistillitsplan er satt i ovnen
NOTERT
Britene har en forkjærlighet for kodeord i politikken, noe de virkelig har fått vist de siste dagene. Denne uka meldte mediene at skandalen rundt lockdown-festlighetene i Downing Street, der boligen til statsminister Boris Johnson ligger, har utløst Operation Save Big Dog – en planlagt utrensking i Johnsons stab for å redde statsministerens skinn. Så rapporterte pressen om Operation Red Meat, angivelig en plan som har gått ut på å lokke tvilende velgere med politiske kjøttstykker som fjerning av BBC-lisensen og snakk om å sende soldater for å stanse båter med migranter og flyktninger.
Ian Vogler
Og i går kunne avisa The Telegraph melde om nok en operasjon, som både har blitt kalt Pork Pie Plot og Pork Pie Putsch. Om man velger å kalle det komplott eller kupp, er smak og behag. Svinepai-planen går uansett ut på følgende: 20 konservative parlamentarikere som ble valgt inn i 2019, har snakket sammen om å fremme mistillit mot Johnson. Mange av dem representerer valgkretser i «Den røde muren», tidligere Labour-bastioner som De konservative vant i det siste valget, mye på grunn av løftet om å fullføre brexit. Men avsløringene i «partygate» har rammet Johnsons popularitet kraftig også blant disse velgerne. Da den konservative mistillitsgjengen møttes, skal verten ha vært Alicia Kearn. Hun er folkevalgt fra Melton, som er kjent for svinepaien fra småstedet Melton Mowbray – derav kodenavnet. Et mistillitsvotum utløses dersom 54 konservative parlamentarikere formelt krever det. En av dem som har bekreftet å ha fremmet mistillit mot Johnson, Christian Wakeford, vakte i går oppsikt da han varslet overgang til Labour. Før spørretimen i Underhuset, krysset Wakeford gulvet og satt seg på opposisjonens side.YS
Mexico
Stemmer over Lopez Obrador
Mexicos president Andres Manuel Lopez Obrador har fått viljen sin: Det skal holdes folkeavstemning for å avgjøre om han skal bli sittende eller ei.
Det er samlet inn de nødvendige 2,758 millioner signaturene, fra 3 prosent av den registrerte velgerbasen i landet, for å gjennomføre valget, kunngjorde de meksikanske valgmyndighetene tirsdag.
Lopez Obradors plan om å holde folkeavstemning om et potensielt nyvalg halvveis i seksårsperioden sin har splittet opinionen i landet. Presidenten hevder at det er viktig for demokratiet, mens kritikere mener han kaster bort ressurser.
Presidenten lovte etter at han tiltrådte i 2018 å ikke forsøke å bli gjenvalgt, etter at hans politiske motstandere hevdet at planen om å avholde folkeavstemningen er et forsøk på å bli sittende ved makta. Den meksikanske grunnloven begrenser presidenter til én periode på seks år.
Hvis man ser nøyere på de løftene som ble gitt til Mikhail Gorbatsjov i 1990-91, forstår man også hva som gikk tapt.
Ola Tunander, professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (Prio)
DRØMMEN SOM BRAST: Mikhail Gorbatsjov tenkte seg en gjensidig retrett og nedrusting og et «nordifisert Europa». Slik gikk det ikke. Her er den tidligere Sovjet-lederen i 2013.
FOTO: FABRICE COFFRINI, AFP/NTB FABRICE COFFRINI
Mikhail Gorbatsjovs visjon i 1988 var et «nordifisert Europa». Han håpet på at de militære maktblokkene skulle trekke seg tilbake og være tilbakeholdne med våpensystemer og baser, slik det var i Nord-Europa (med norsk basepolitikk, svensk vestvendt nøytralitet og finsk nøytralitet «garantert» av Moskva).
Gorbatsjov forestilte seg fortsatt et Europa med «to Tyskland» (for å forhindre en tysk opprusting), men med en nøytral korridor av land med Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn som frie, men ansvarlige stater, som en buffer for å forhindre konfrontasjon mellom de to stormaktene. Slik var bildet Gorbatsjovs økonom Oleg Bogomolov tegnet i desember 1988, som Sovjets ambassade bekreftet å være Gorbatsjovs politikk, og som president Nixons CIA-sjef Bill Colby presenterte på CNN Crossfire etter at jeg snakket med ham i 1989. Spørsmålet var: Hvis Moskva trakk seg tilbake fra disse landene, kunne USA da gi garantier for at de vestlige maktene ikke skulle flytte fram sine militære posisjoner?
Den Washington-baserte organisasjonen National Security Archive har publisert et stort antall dokumenter som viser at Sovjetunionen i 1990 ble gitt fulle, muntlige garantier om at Nato ikke skulle ekspandere «en tomme østover». I Klassekampen-artikkelen «Glemte løfter» (7. januar) tok Ole Øyvind Holth opp dette. Holth diskuterer om stater fortsatt har interessesfærer. Men i 1990 og også senere handlet det først og fremst om et nytt sikkerhetssystem, om opprettelsen av en avspenningssone, en nøytral buffer, gjennom Europa. Det er viktig at dette blir dokumentert. Et samlet Tyskland forutsatte at Gorbatsjov hadde blitt gitt slike garantier.
Mange har i etterkantbenektet at Sovjet ble gitt noen garantier overhodet og hevdet at disse skulle være noe kontroversielt. Nato-utvidelsen skulle derved være legitim, hvilket nå ligger til grunn for generalsekretær Jens Stoltenbergs politikk overfor Russland. Men dokumentene fra denne tiden viser at alle de vestlige lederne ga Moskva slike garantier: president George H.W. Bush, utenriksminister James Baker, den tyske kansleren Helmut Kohl og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, president François Mitterrand, statsministrene Margaret Thatcher og John Major, utenriksminister Douglas Hurd og Natos generalsekretær Manfred Wörner.
Russland har protestert mot ethvert vestlig forsøk til Nato-utvidelse og mot selve tanken på en utvidelse til Ukraina og Georgia. Det sistnevnte er, ifølge Moskva, en «rød linje», hvilket betyr at de må regne med en militær konflikt med USA, kanskje også med atomvåpen, for å få stoppet en fortsatt Nato-utvidelse. Da USA i 2008 la frem krav om at Ukraina og Georgia skulle kunne bli medlemmer i Nato, var det ikke mange som tok forslaget på alvor. Nato utarbeidet et kompromiss for å redde organisasjonen.
La oss først se på garantiene som ble gitt Gorbatsjov i 1990–91. Det følgende er en sammenstilling fra dokumenter fra denne tiden, publisert av National Security Archive 2017–2018.
Vest-Tysklands utenriksminister Genscher sa 31. januar 1990 at «forandringen i Øst-Europa og Tysklands samling må ikke lede til en svekkelse av Sovjetunionens sikkerhet». Derfor er det umulig å akseptere at Nato «utvides mot øst, nærmere mot Sovjetunionens grenser». Genscher foreslo at etter en tysk samling (innenfor Nato) skulle Natos militære styrker nektes å operere i det tidligere Øst-Tyskland og naturligvis også i Polen og Tsjekkoslovakia. 6. februar sa Genscher til sin britiske kollega Douglas Hurd at «russerne må ha garantier for, for eksempel at den polske regjering, om den en dag skulle gå ut av Warszawapakten, ikke kunne bli med i Nato neste dag». 9. februar møtte utenriksminister Baker sin sovjetiske kollega Eduard Sjevardnadse og Gorbatsjov. Baker anvendte nøyaktig de samme ordene som Genscher hadde brukt noen dager tidligere. Baker var enig med Gorbatsjov, en «Nato-utvidelse var uakseptabel» – og fortsatte: «hverken president [Bush] eller jeg vil søke noen unilaterale fordeler fra den prosessen som nå har startet». Han sa at det var viktig at Sovjet ble gitt garantier for at Nato ikke skulle utvides «med en tomme mot øst».
Dette gjentok Baker tre ganger. Og han spurte Gorbatsjov: «Foretrekker du et samlet selvstendig Tyskland utenfor Nato uten noen amerikanske styrker, eller et samlet Tyskland bundet til Nato med garantier om at Natos jurisdiksjon ikke utvides med en tomme mot øst?»
Gorbatsjov svarte at det sovjetiske lederskapet måtte tenke over mulighetene, men la til: «Hver utvidelse av Natos område skulle være uakseptabel». Baker skrev en kommentar til den tyske kansleren Helmut Kohl: «Nato i sitt nåværende område synes å være akseptabelt». 10. februar ga Kohl en slik forsikring til Gorbatsjov.
11. april støttet den britiske utenriksministeren Hurd opp om Baker, Genscher og Kohl i sitt møte med Gorbatsjov. Etter sin samtale med Sjevardnadse 4. mai, skrev Baker til president Bush at vi må «anpasse Nato politisk og militært, og vi må utvikle Osse for å forsikre Sjevardnadse om at denne prosessen ikke vil resultere i vinnere og tapere. I stedet skal den produsere en legitim europeisk struktur – en som skal være inklusiv, ikke eksklusiv.» Det samme sa Jack Matlock, president Ronald Reagans rådgiver for Sovjetunionen og USAs ambassadør til Moskva i 1987–91. Hans artikkel i Klassekampen 15. januar gir et godt bilde. I 1990–91 var det forhandlinger mellom suverene stater, ikke mellom den kalde krigens «vinnere og tapere», som de nykonservative senere hevdet. Gorbatsjov tenkte seg en gjensidig retrett og nedrusting, og Reagan og Bush ga ham hovedansvar for å ha avsluttet den kalde krigen.
Baker fortalte Gorbatsjov 18. mai i Moskva at man skulle «holde Tyskland fritt fra atomvåpen og akseptere Sovjets sikkerhetsinteresse», og «før jeg sier noe om det tyske spørsmålet, vil jeg understreke at vår politikk ikke vil søke å separere Øst-Europa fra Sovjetunionen. Vi hadde denne politikken tidligere, men i dag er vi interessert i å bygge et stabilt Europa, og å gjøre det sammen med dere.»
«Dokumentene fra denne tiden viser at alle de vestlige lederne ga Moskva slike garantier»
I Moskva 25. mai presenterte den franske presidenten François Mitterrand en litt annen visjon for Gorbatsjov. Mitterrand ville «gradvis avskaffe de militære blokkene [både Nato og Warszawapakten]». Men han støttet opp om de amerikanske, tyske og britiske forsikringene om at den vestlige verden må «skape sikkerhet for dere [Sovjet] og for Europa som helhet».
8. juni sa den britiske statsminister Margaret Thatcher til Gorbatsjov at vi må «gi Sovjetunionen tillit til at deres sikkerhet er garantert […] Osse skal kunne være en paraply for alt dette, men også et forum som kan ta med Sovjetunionen fullt ut i diskusjonen om Europas fremtid.»
17. juli sa Bush i en telefonsamtale med Gorbatsjov at han foreslo et «sterkere Osse med nye institusjoner som Sovjet kan ta del i og bli en del av det nye Europa». Gorbatsjov snakket om et felles Europa fra Atlanteren til Ural. Bush ga garantier for at Nato ikke skulle utvides, mens hans forsvarsminister Dick Cheney motsatte seg dette. Cheneys ekstreme rådgiver, Paul Wolfowitz, snakket om Helsingforserklæringen og om «staters frie valg» og i 1992 om USAs seier i den kalde krigen.
Ifølge den britiske ambassadøren til Moskva forsikret den britiske statsministeren John Major personlig Gorbatsjov i mars 1991: «Vi snakker ikke om å styrke Nato». Sovjets forsvarsminister Dmitri Jasov spurte umiddelbart Major om østeuropeiske lederes interesse for Nato-medlemskap, hvoretter Major svarte: «Ikke noe slikt kommer til å skje». Da en russisk delegasjon fra høyeste Sovjet besøkte Nato og Brussel i juli 1991, sa generalsekretæren Manfred Wörner at vi kan ikke akseptere at Sovjetunionen isoleres fra det europeiske fellesskap. Han understreket også «at Natos råd og han selv var motstander av Nato-utvidelse [13 av 16 Nato-medlemmer støttet denne oppfattelsen]».
I USA har mange hevdet at Gorbatsjov og senere Jeltsin ga de enkelte stater grønt lys til å velge sin egen utenrikspolitikk i lys av Helsingforserklæringen (1975), men det betydde ikke at Nato skulle akseptere en utvidelse. De vestlige maktene hadde allerede gitt garantier for at Nato ikke skulle utvides.
National Security Archive viser at mens amerikanerne senere sa at de i 1993 informerte Jeltsin om at de skulle kunne åpne for en gradvis Nato-utvidelse, viser dokumentene det motsatte. På tross av at kretsen rundt Jeltsin var de mest provestlige man kunne finne i Russland, var en Nato-utvidelse til Sentral-Europa uten Russland fullstendig uakseptabel også for dem. Jeltsin foreslo «et paneuropeisk sikkerhetssystem». Deler av Clinton-administrasjonen ville definitivt inkludere Sentral-Europa, men det forutsatte ideen om en amerikansk seier i den kalde krigen. De endret amerikansk politikk 180 grader. I september 1994 hevdet Bill Clinton i samtale med Boris Jeltsin at en Nato-utvidelse ikke var anti-russisk, og at den også kunne inkludere Russland. 5. desember protesterte Jeltsin og sa at «Europa risikerer å styrte rett inn i en kald fred». 8. september i 1995 sa han: «Krigens flamme kan bryte ut over hele Europa». Samtidig skrev jeg i tidsskriftet Security Dialogue at «hvis man ikke tar de russiske bekymringene på alvor, vil enhver inkludering av en sentraleuropeisk stat i Nato mest sannsynlig […] skape en mer markant øst-vest-deling av Europa og kanskje politiske konflikter mellom Russland og Nato».
George Kennan, som i 1949 ble oppfattet som arkitekten bak Nato-politikken, sa i 1996 at en Nato-utvidelse til stater i det tidligere Sovjetunionen vil være en «strategisk tabbe med potensielt episke proporsjoner», og i The New York Times i 1997 at en Nato-utvidelse var «den største amerikanske feilen etter den kalde krigen». Daværende CIA-sjef Robert Gates (1991–93) sa i 2000 at utvidelsen hadde ført til en alvorlig situasjon fordi Gorbatsjov og andre hadde blitt fortalt at «det ikke kommer til å skje».
Mens mange i vest mener at en avtale ikke eksisterer før den finnes på papir, har man i russisk tradisjon oppfattet et håndtrykk og muntlige løfter som en garanti. Russland har protestert diplomatisk mot hvert forsøk på utvidelse av Nato. Man har ikke gått til krig. Men allerede fra begynnelsen av 1990-tallet, og helt tydelig fra Vladimir Putins tale i München i 2007, kunne man se at en Nato-utvidelse til tidligere sovjetiske republikker kunne føre til en militær konflikt. Et Nato-medlemskap for Ukraina vil lett åpne for en konfliktspiral som neppe er mulig å kontrollere.
