De siste ukene har bydd på en selsom forestilling; Jens Stoltenbergs propagandaministerium i VG og Dagsavisen. Måten Hanne Skartveit og Hege Ulstein argumenterer for Stoltenbergs kandidatur som sentralbanksjef på, minner om Kim Il-Sung, diktatoren som helst ville omtales som «den store sol». Ifølge Skarstein og Ulstein vil det nærmest være en nasjonal katastrofe om Finansdepartementet velger å gå forbi den overlegent beste søkeren – Natos generalsekretær. Hva som gjør ham til «den store sol», utover «internasjonal erfaring», sies det lite om. Og hva veit vi om den internasjonale erfaringa til den plettfrie og uomtvistelig faglig kvalifiserte søkeren Ida Wolden Bache, nåværende visesentralbanksjef? Ville det ikke være å sprenge glasstaket, fra et feministisk ståsted, å få en kvinne som sjef for sentralbanken?