Den svenske forfatteren Kerstin Ekman forteller at en av de døde herrene hun ofte vandrer med i skogen, er Magnus Hendric Brummer, som i 1789 utga boken «Försök till ett Swenskt Skogs- och Jagt-Lexikon». På en av turene bestemmer hun at de ikke skal gå lenger, men snu. Hvorfor? «Aldri», skriver hun, «ville prestene på Brummers tid klare å tegne et helvete verre enn dette. Ingen av de dyrebare bøkene han har lest, oppviser et Styx hesligere enn dette snauhogde arealet. Jeg går ikke dit lenger. Jeg vil ikke vise Brummer hva vi har makt til å gjøre med skogen i dag.»

Det er rart hvor lite som skal til for å vekke sterke følelser når temaet er natursyn. Den minste antydning om at noe var bedre ved måten å omgås ikke-menneskelige skapninger på forut for industrialiseringen av vårt eget samfunn, for ikke å snakke om at det kan være noe å lære av urfolk som fremdeles praktiserer animisme og sjamanisme, møtes rutinemessig med harmdirrende tirader om at å hevde noe slikt kun uttrykker nostalgi – det røper et «romantisk» syn på forholdet mellom menneske og natur. I akademiske sirkler er merkelappen alt annet enn en kompliment, men ment som ensbetydende med uvitenskapelig og useriøst.

Hva skyldes motstanden mot tanken om at vi som lever nå, kan ha mistet noe verdifullt i løpet av vår form for modernisering? Noe som innebærer tap av eksistensiell, etisk og økologisk art?

«Hvem blant oss vil leve slik urfolk i Amazonas gjør?»

Spør deg selv hvor ofte du har støtt på formuleringen «mennesket har alltid ønsket å ta kontroll over naturen». Kort sagt: Bare man graver dypt nok i det historiske materialet, vil man finne at mennesket til alle tider har hatt et utnyttende og nyttemaksimerende forhold til naturen, med tilhørende ønske om å forbedre – «effektivisere» – metodene. Sosialantropologiske studier som motsier dette enkle narrativet, risikerer å bli avfeid som nostalgisk fascinasjon for ulike former for «overtro», eksempelvis at alle dyr opprinnelig er mennesker, og at skogen er full av åndelige vesener det gjelder å vise respekt for ved ritualer som kommuniserer takknemlighet overfor dyrene som har «ofret» seg for menneskene, forstått som den underlegne og avhengige part i relasjonen. At praktiseringen av slike ritualer fordømmes som primitiv overtro av storsamfunnet, og at sjamanisme forbys, og dermed tvangsmessig forvandles fra markør av kulturell egenart til avvik og personlig idiosynkrasi, hemmeligholdt og stigmatisert, sier mye om kraften i behovet for å slå den påståtte naturromantikken tilbake en gang for alle.

Som Ekman har livslang erfaring med, er denne avvisningen ofte langt mer følelsesladet enn den angivelige irrasjonaliteten den retter seg mot. I årevis, sier hun, har hun forsøkt å forstå vår tids ulvehat, uten å lykkes – hun finner det irrasjonelt, som xenofobi, fremmedfrykt. Kanskje når hun frem til flere enn de allerede innvidde når hun i sin siste roman «Löpa varg» skildrer hvor skjellsettende det blir for hovedpersonen Ulf å utvikle en relasjon til en stor ulv: et møte med et rovdyr som forandrer hans verden og plass i den, og som gir en eksistensiell klangbunn til kritikken av den flatehogde industriskogen som «dødens skog», beviset på monokulturens livsutslettende dominans.

Hvorfor avvises, på så heftig vis, en kritikk av vårt samfunns rovdrift på naturen som henter inspirasjon fra urfolks kosmologier, samt fra erfaringer med rovdyr som kun ligger et par-tre generasjoner tilbake i vår egen kultur? Svaret vil selvsagt variere, men helt grunnleggende handler det om å forsvare forestillingen om at det er verdt det: forestillingen om at verden går fremover, at «utviklingen» må gå sin gang, slik den alltid har gjort, og at til tross for kultur- og naturtap av mange slag så handler det om fremgang og fremskritt. Ja, hvem blant oss vil, med hånden på hjertet, leve slik urfolk i Amazonas gjør, sårbare for sykdommer vi er forskånet for, og med langt kortere levealder? Slik sammenligning på individnivå, der svaret antas å være gitt, er en avledningsmanøver i det store historiske bildet. Davi Kopenawa, Yanomani-leder og sjaman i brasiliansk Amazonas, har i detalj beskrevet den hvite manns «utvikling» av regnskogen, med dødens fortrengning av liv i alle dets former som forutsigbart resultat, en oppvisning i kortsiktighet og kunnskapsløshet, blendet av troen på at «penger er alt» og beskytter mot alle farer – gjennomskuet av den såkalt primitive som den farligste og mest dødelig overtroen av dem alle.

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Linn Herning og Magnus Marsdal skriver i Klassekampen tirsdager.