Dette året ble slaget ved Legnano utkjempet. På den ene siden sto Fredrik I av Det tysk-romerske rike, på den andre Den lombardiske ligaen, en allianse formet for å kontre Fredrik forsøk på å inkludere det nordlige Italia i keiserriket. Ligaens seier ble viktig for Italias selvstendighet.
Kringla Heimsins
Profesjonaliseringen av krigen
MODERNE KRIG: Oppfinnelsen av armbrøsten, langt kraftigere enn en vanlig bue, førte til et behov for sterkere rustninger og hester. Slike tekniske framskritt gjorde krigføringen både dyrere og mer profesjonell. Innleide soldater begynte å erstatte lokale. En hersker kunne betale en kontraktør som stilte med tusenvis av soldater for å forsvare et område eller gå til angrep på et annet. Samtidig gjorde framveksten av sterkere byråkratiske institusjoner det enklere for statene å samle inn penger og finansiere kriger. Pave Innocens VI, valgt i 1352, brukte et sted mellom 44 og 60 prosent av kirkens budsjett på krigføring.
Kringla HeimsinsJuss
Professor i herreklær
Thomas Reinertsen Berg
Bettisia Gozzadini ble født i Bologna i 1209. Familien var adelig. Antageligvis var det derfor unge Bettisia kunne begynne på byens universitet. I tillegg vil enkelte biografer ha det til at hun som ung var så intellektuelt lovende at professorer fra byens universitet oppfordret henne til en akademisk karriere. Hun gikk i herreklær da hun studerte, det er fortellingene om henne enige om, men det vites ikke om hun gjorde det fordi hun ville det selv eller om det var et krav fra universitetets side.
I likhet med Giovanni da Legnano over hundre år senere, studerte hun først forskjellige fag, men endte opp med avsluttende eksamen i juss – med beste karakter.
Bak sløret?
Etter eksamen ble Gozzadini tilbudt en lærerstilling ved universitetet. Hun avslo, og valgte i stedet å undervise hjemmefra i to år, før hun ombestemte seg og ble verdens første kvinnelige universitetsansatt med ansvar for undervisning.
DISTRAHERENDE: Jussprofessoren Gozzadini måtte etter sigende gjemme seg for ikke å distrahere de mannlige studentene. Her Gozzadini (1209–1261) tegnet av Carolina Bonafede.
Om undervisningen hennes fortelles det flere historier. Noen vil ha det til at hun var så vakker at hun måtte bruke slør mens hun holdt forelesninger for ikke å distrahere den mannlige studentmassen, andre at hun måtte skjule hele seg bak et gardin, mens andre mener det ikke skyldtes utseendet i og for seg – bare det at hun var kvinne var nok til å ødelegge mennenes konsentrasjon.
Umberto Eco, selv professor i Bologna, har påpekt at de samme historiene også fortelles om Novella d’Andrea som underviste i juss ved det samme universitetet omtrent hundre år senere, og at det er uklart hvorvidt historiene gjelder en av dem eller begge, eller om det er noe ettertiden har funnet på.
Tildekket eller ikke: Hennes ry som foreleser vokste seg stort. Enkelte overleveringer forteller oss at auditoriet etter hvert ble for lite, slik at hun var nødt til å holde forelesninger på offentlige plasser for å kunne ta imot alle som ville høre henne. I 1242 var hun så anerkjent at hun holdt hovedtalen da Bolognas biskop skulle begraves.
Tatt av flommen
Vi vet ikke altfor mye om Gozzadinis liv. Man regner med at hun, i likhet med Legnano, skrev om både «Digesta seu pandectae» og andre rettslige temaer, for det har noen skrevet at hun gjorde, men ingenting er bevart.
Derimot vet vi at hun underviste helt til det siste. Den 2. november 1261 befant hun seg i et hus sammen med to andre kvinner og fire studenter. Idici, elven som rant forbi huset, flommet over og fikk det til å kollapse, slik at hun enten ble drept av huset eller druknet. Bologna ble preget av sorg, og bisettelsesdagen var det ingen undervisning ved universitetet – til hennes ære.
Ad fontesKringla Heimsins
Vi bør vite at mot ikke bare har å gjøre med krigens farer. For om en mann angriper en annen og forsvarer seg, er han ikke modig; i så fall må vi si at også en hund er modig. Men når en mann møter krigslignende farer fordi han ønsker å unngå vanærens ondskap, da er han modig.
Giovanni da Legnano, «De civitate Bononiæ et de bello» (1360).