Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Flukt fra skatteparadiset

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder i Tax Justice Network – Norge og Julie Kristine Wood, fungerende politisk leder i Tax Justice Network – Norge

I EDENS HAGE: Skipsreder og milliardær John Fredriksen har omtalt den norske rederiskatteordningen som «ikke så gæren». Her under sin årlige julelunsj (før koronatider) på Theatercafeen i Oslo. FOTO: OLE BERG RUSTEN, NTB OleBerg Rusten

Som den første virkelig internasjonalt mobile og langt på vei globaliserte næringen i Norge, kunne norske rederier tidlig benytte seg av den internasjonale skattekonkurransen, og flagge ut til skatteparadiser. For å friste selskapene til å komme hjem etablerte Norge rederiskatteordningen i 1996, som gjør sektoren helt fritatt for selskapsskatt, og kun underlagt en mindre tonnasjeskatt.

Finansdepartementet har nå sendt ut forslag til endringer i rederiskatteordningen på høring. Her foreslås det å utvide den svært fordelaktige ordningen. I dag er selskapene under ordningen avskjermet fra å drive med annen type virksomhet og ha andre eiendeler, men dette foreslår Finansdepartementet å åpne opp for. Vi vil oppfordre til å heller ta steg i mot å avlive ordningen som gjør Norge til et skatteparadis.

I Norge har vi høy tillit til staten, og bred oppslutning rundt skattesystemet. Fra et norsk perspektiv kan det være vanskelig å forstå hvorfor det er så krevende å avvikle skatteparadis, som gjør at mange selskaper i dag langt på vei kan unngå skatt.

Den norske rederiskatteordningen gir imidlertid et godt bilde på hvorfor dette er så vanskelig, da den gjør Norge til et skatteparadis for skipsfartsnæringen. Dette til tross for at norske politikere er uttalt sterkt kritiske til skatteparadis.

«Alle skatteparadis vil kunne peke på at det finnes andre skatteparadiser.»

Rederiskatteutvalget (NOU 2006:4) anbefalte å avvikle skattefavoriseringen av sjøfartsvirksomhet i Norge. Dette begrunnet de blant annet med at skattefavoriseringen var økonomisk skadelig for Norge ved at den førte til en overinvestering i en sektor som var mindre lønnsom enn andre sektorer i Norge.

Det er bred politisk støtte blant norske politikere for tiltak mot skatteparadisenes skadevirkninger på verdensøkonomien. Dersom politikerne står for dette, må det også gjelde i tilfeller hvor det kan gå på bekostning av de økonomiske interesser hos næringslivsaktører i Norge.

I ethvert skatteparadis finnes det sterke økonomiske interesser for å motstille seg at gunstige skatteregler avvikles. Alle skatteparadis vil også kunne peke på at det finnes andre skatteparadiser hvor selskapene vil registrere seg, dersom deres gunstige skatteregler avvikles. Dette er kjernen i den internasjonale skattekonkurransen, som er et kappløp mot bunnen.

Det er imidlertid ikke i seg selv et holdbart argument for at skatteparadisenes skadelige virksomhet bør opprettholdes.

Vi vil derfor oppfordre Stortinget til å be regjeringen utrede hvordan Rederiskatteordningen kan endres for å likebehandle sektorer i norsk økonomi, og avvikle særfritaket for rederinæringen. Ordningen bør endres for å være prinsipielt på linje med Norges øvrige politikk på skatteparadis og internasjonal skattekonkurranse.

DebattStrøm

Blånissene i norsk kraftbransje

Roy Pedersen, Leder i Nei til EU

Tidligere denne måneden sa både statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Marte Mjøs Persen at det ikke var aktuelt å utsette nettleieforskriften. Etter forhandlinger med regjeringspartiene fikk SV likevel gjennomslag for dette.

Avtalen har blitt forstått slik at den er en sterk oppfordring og ikke innebærer et pålegg til nettselskapene. Mange velger likevel å følge rådet.

Men ifølge kraftbransjens general Knut Kroepelien i Energi Norge har de anledning til å la være. Han får støtte fra Høyres Nicolai Astrup og tja fra Terje Aaasland i Arbeiderpartiet. Andre reagerer med forskrekkelse. En av dem er leder i Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), Bård Folke Fredriksen, som sier at man «ikke kan sitte stille å se på at nettselskapene ikke forholder seg til Stortinget».

For bare et par år siden ville det ha vært en selvfølge at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og det daværende Elmarkedstilsynet tok Stortingsflertallets ønske til følge.

Med innføring av EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen og norsk lov er det ikke sånn lenger. Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) har erstattet Elmarkedstilsynet som en egenrådig gjøkunge i NVE-reiret. Politisk styring er satt til side. Overstyring av RME er forbeholdt Acer og EØS-politiet ESA.

Forskriften som ligger til grunn for den nye nettleiemodellen er etter en anbefaling fra Acer og er initiert av RME. RME har makt og myndighet til å pålegge nettselskapene å utsette innføringa av den nye modellen, men det har de ingen planer om.

Tvert om får Kroepelien støtte. Fungerende direktør i RME, Tore Langset, sier at det «ikke har noen praktisk betydning om politikerne vedtar å utsette forskriftsendringen».

Blårussen har styrt norsk kraftbransje i tretti år. Til nå har politikerne kunnet sette dem på plass når strømmarkedet går over styr. Nå har vi fått en blånisse som ifølge EU-regelverket skal være uavhengig av norske politikere.

Lavere strømpris krever kontroll over blånissen RME. Regjeringen må instruere RME til å pålegge nettselskapene å følge utsettelsesvedtaket, enten direkte eller gjennom NVE.

Dersom dette ikke kan gjøres viser dette hvor viktig det er å ta Norge ut av ACER, slik blant annet landsmøtet i Fellesforbundet har krevd og initiativet «Vannkrafta er vår» krever.

roy.pedersen@neitileu.no

Overhørt

Vedum tok med seg kaffekoppen, ruslet aleine over tunet og hengte opp julelysene ved låven. Han hadde akkurat lang nok lyslenke. Han formet den som en E og en U. Det lyste så vakkert i vinternatta. Vedum gråt en liten skvett, og skålte i kaffe.
— Dagbladets Geir Ramnefjell skriver et juleeventyr

Det er kanskje å forlange for mye at barnerommet ditt skal bli et museum. Man må huske at foreldre også lever sine liv etter at du har flyttet ut.
— Spesialrådgiver Lars Lyster til VG

Post-i-butikk-estetikk er et av mange skilsmissebarn fra ekteskapet mellom den slette materialkvaliteten fra 70-tallet, popkulturens totale demokratisering på 80-tallet, nedbyggingen av alt statlig ansvar fra 90-tallet, og 2000-tallets tro på at alt som bor inne i datamaskinen snart vil få oss til å glemme verden på utsiden.
— Ragnhild Brochmann i Morgenbladet