Forleden kom jeg til å tenke på en tale forfatteren David Foster Wallace holdt. Han snakket om viktigheten av å ikke stole blindt på sin egen forståelse av livet. At én og samme hendelse kan bety vidt forskjellige ting for forskjellige mennesker, at trossystemene og forståelsesmodellene vi benytter for å skape mening og virkelighet av våre opplevelser er avgjørende – og at det er viktig å tenke riktig også når man velger hva man vil tenke på.

I «The Matrix» (1999) stilles hovedpersonen overfor valget mellom den blå pillen og den røde pillen. Mellom å leve videre i en kunstig fantasiverden, eller å bli rykket ut av illusjonen og kastet inn i en brutal virkelighet. Han får med andre ord muligheten til å velge ikke bare hvordan han vil forholde seg til virkeligheten, men om han i det hele tatt ønsker å forholde seg til virkeligheten. Valget hans gir liv til en saga som nettopp er blitt ett kapittel lenger. Det begynner med at Neo (Keanu Reeves) blir kontaktet av Trinity (Carrie-Anne Moss) og etter hvert får møte motstandslederen Morpheus (Laurence Fishburne), som gir ham pillevalget. Halsende etter seg har de Agent Smith (Hugo Weaving) og hans utallige kolleger, hvis oppdrag er å drepe alle som har svelget den røde pillen. Selv om motstandsbevegelsen består av mennesker som kjemper for menneskehetens frigjøring, kjemper de mot dataprogrammer, i en virtuell verden kalt The Matrix.

Agent Smith & co. er med andre ord dataprogram i menneskeform, og maskinenes håndlangere i undertrykkelsen. Slåsskamper og pistoldueller mellom opprørere og agenter blir skildret via actionsekvenser så revolusjonerende at publikum satt med hakeslepp halve filmen gjennom. (Resten av tiden måpte man over retorikken og filosofien som ble servert.)

Siden «The Matrix» (1999) var en kassasuksess og en filmopplevelse som både fascinerte og engasjerte, ble langt de fleste skuffet over oppfølgerne; «The Matrix Reloaded» og «The Matrix Revolutions», begge fra 2003. For da ideene fra eneren skulle utforskes videre, gikk filmskaperne seg vill i egne tankerekker. «Reloaded» ble riktignok delvis reddet av en aha-opplevelse omtrent midtveis, men «Revolutions» var bare ikke god. Et rørete plott, dårlig formidlede ideer og sviktende internlogikk – alt forsøkt kamuflert bak kvasireligiøst visvas … Det er i hvert fall slik jeg husker filmene.

Og nå er altså en fjerde Matrix-film klar for kino. Mye har forandret seg siden sist – eksempelvis er Larry og Andy Wachowski, som skrev og regisserte trilogien, blitt til Lana og Lilly Wachoski – men enkelte ting står ved lag: Både tankegods og handling oppleves stadig som vage og vanskelig tilgjengelige. Det spøkes riktignok ganske godt (på meta-vittig vis) om at det i det hele tatt lages en fjerde del av Matrix-sagaen. Og om at første film egentlig handlet om transseksualitet, om kryptofascisme – eller var det kapitalisme? Men viddet er overfladisk og varer ikke.

Neos eksistens i tiden etter den brutale slutten på «Revolutions» forklares riktignok på smart (og smått gaming-kritisk) vis, og det er kokt ihop flere gode grunner for å bringe Neo og Trinity sammen igjen – samt for at Morpheus (i hvert fall slik vi kjente ham før) ikke lenger er med. Men genuine nyskapninger, à la den visuelle spesialeffekten «bullet time» – som verden første gang fikk oppleve i «The Matrix», og som vi bare så vidt får se igjen her – mangler. Dessuten er flere actionsekvenser skjemmende rotete, og slåsskampene overbeviser ikke et eneste lite sekund. Kjemien og intensiteten mellom rollefigurene er ikke hva den var, og følelsen av å se noe originalt og interessant er kun glimtvis til stede. (Selv om en rollefigur forkynner at «Ideer er det nye sexy!».)

I løpet av den første timen er «The Matrix Resurrections» så full av referanser til fortiden, gjerne i form av overtydelig forklarende dialog paret med klipp fra den første filmen, at fortellingen aldri finner noen flyt. Så snart referansemaset avtar (idet jeg for fjerde gang tenker at «Dette kan da umulig funke for dem som ikke har sett trilogien»), dras vi inn i et plott som er så intrikat og uengasjerende formidlet at det synes umulig å virkelig henge med. Ikke føles det viktig å forsøke, heller.

Hvilket er synd, for jeg tror det finnes en ordentlig god film inni der et sted.