Ordet jul er norrønt, og julefeiring var å drikke jul. Det eldste vitnemålet om juledrikking finner vi i et skaldedikt av Torbjørn Hornklove, Harald Hårfagres hirdskald. I diktet sier kong Harald at han vil drikke jul ute og drive med Frøys leik, som ung ble han lei av å sitte innendørs i kvinneselskap.

Snorre siterer strofen som belegg for at Harald var ute på hærskip hele vinteren. Skalden forteller ikke hva Harald drakk, men andre kilder framhever øl som rituell drikk i førkristen tid.

Barnsøl og juleøl

Rituell øldrikking var del av de individuelle overgangsritualene og de store årtidsblotene. Ordet barsel kommer av barnsøl, å drikke øl til ære for et nytt medlem av slekta.

I Heimskringla forteller Snorre at Håkon den gode prøvde å få hedningene til å legge midtvintersblotet til samme tid som de kristne feiret Jesu fødsel. På Frostatinget talte Håkon til folket og ba alle mennesker la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn. Men fortsatt skulle hver mann brygge øl av ett mål malt, og holde julehelg så lenge ølet varte. Ved et høstblot på Mære nektet Håkon å spise av offermaten til gudene, hestekjøttet. Ved kristningen ble all spising av hestekjøtt strengt forbudt, men den rituelle øldrikkingen fortsatte i kristen drakt.

Hver mann måtte brygge

Ved feiring av de store helgenfestdagene var det lovpålagt hvor mye øl hver gård skulle brygge til de kollektive feiringene. Ølet brygget til disse høytidene ble kalt sambæringsøl, og de som unnlot å brygge den foreskrevne mengden øl, måtte betale bøter til biskop og konge. Disse lovbestemmelsene kalt ølgjerd gjaldt de store feiringene som jonsok, mikkelsmesse (St. Mikaelsmesse) 29. september og Kristmesse 25. desember. Julenatt skulle den hellige drikken signes til ære for jomfru Maria og Kristus, til godt år og fred.

Midtvintersblotet var ved hokunatt den 12. januar, da vinteren var på det strengeste. Da påkalte folk maktene som sørget for gode avlinger og velstand, vanegudene Frøya, Frøy og Njord. Snorre beskriver et juleblot på Lade hvor det ble drukket til Odin for seier og til Njord og Frøy for godt år og fred. Jula var tid for å avlegge løfter, og disse ble feiret med Brageskål.

De døde og de levende

Folk drakk også for de døde og hauglagte. På denne tida av året var grensa mellom de levende og døde tynn, og gjorde kontakt mulig, men også risikabel. En måte å blidgjøre de farlige maktene var gjennom ofring av mat og drikke. At jula var en spesiell tid for dyrking av de døde, har vi mange spor av i folketradisjonen, blant annet i forestillingen om Åsgårdsreia, de farlige gjengangerne og i skikken med å sette ut mat til haugbonden.

Fra Frøy til St. Stefan

Uttrykket Frøys leik, fra skaldediktet jeg nevnte i starten, er tolket som en omskrivning for kamp, men kan også vise til fruktbarhetsgudens Frøys rolle i hedenske ritualer. Hesten var Frøys dyr, og Frøys leik kan vise til rituelle hesteløp eller det å ri rundt et område. Flere kilder antyder at å ri rundt en bygning eller åker var del av den førkristne fruktbarhetskulten. Den hedenske kong Adils red rundt disesalen, hallen hvor gudinnene – med Frøya som den store fruktbarhetsgudinnen – ble dyrket.

Stedsnavn med -leik eller -skeid betegner steder som ble brukt til kappridning og rituelle ritt. Folkloristen Svale Solheim undersøker ulike former for hesteløp i studien «Horse-fight and horse-race in Norse tradition», og kommer fram til at hesteløp fant sted til ulike tider gjennom året i det norrøne kulturområdet. Viktige tidspunkt var jonsok, reise til og fra setra om sommeren, høst og jul.

Heste-ritualene anser Solheim som opprinnelig hedenske, men disse ble i middelalderen koblet til feiringen av St. Mikael og St. Stefan 26. desember. Alle dyr fikk ekstra stell i jula, men på andredagen fikk hestene spesialbehandling. På andredags-skeid ble hestene tatt med til fro-brønner for å drikke seg sterke og friske. Fro-brønner var kilder hvor vannet aldri frøs. En annen skikk på andredagen, var å ri rundt i distriktet og nyte godt av folks gjestfrihet med god mat og drikke, særlig øl.

Hestenes helgen

At de hedenske hesteritualene ble koblet til feiring av St. Stefan 26. desember, kan skyldes at Stefan regnes som skytshelgen for hester. Ifølge legenden var den hellige protomartyren St. Stefan stallgutt for kong Herodes. Feiringen av St. Stefan går tilbake til år 380. Stefans popularitet økte da presten Lucian fant martyrens angivelige grav den 3. august 415. St. Stefans translasjonsdag feires derfor 3. august; den samme dag som man feiret St. Olavs translasjon.

I Sverige kalles andre juledag staffansdagen, og da foregikk staffansløp, kappridning og prosesjoner med hester til hellige kilder. Vannet fra «staffanskildene» beskyttet hestene mot sykdommer. Skikken er mest kjent i Sverige, men eksisterte også i Norge. I norsk folketradisjon fortelles at folk tok med hestene ut natt til andre juledag for å oppsøke hellige kilder.

Den rituelle øldrikkingen skapte kontinuitet mellom den gamle og den nye religionen når det gjaldt årstidsritualer. Selv om hestekjøtt ble forbudt mat, fortsatte de hedenske ritualer forbundet med hesten under feiringen av kirkens protomartyr, St. Stefan. Den kristne julefeiringen kom med nye makter å signe ølet til, men hensikten var den samme; å styrke fellesskap og samhold mellom mennesker.