NOTERT

«Ninjababy» vant pris

Den norske filmen «Ninjababy» ble kåret til beste komedie under European Film Awards, Europas svar på Oscar-utdelingen, lørdag kveld. «Ninjababy» vant foran den franske filmen «The Morning After» og den spanske filmen «The People Upstairs», skriver NFI. «Jeg ville lage en morsom og frigjørende film om foreldreskap og kjønn og forventninger, og jeg tror humor er en måte å skape håp og bidra til toleranse på», sa regissør Yngvild Sve Flikke i takketalen. Filmen ble også den store vinneren da Amandaprisen ble delt ut i august. ©NTB

Ian McGuires ishavsroman er kald. TV-serien gjør den enda kaldere.

Mørkeste mørketid

AnmeldelseJon Hagene13. desember 2021

OPPGJØR I ISØDET: Jack O’Connell som legen med krigstraumer og Colin Farrell som amoralsk hvalfanger gjør som best de kan, men materialet blir for tynt. FOTO: NRK

Andrew Haighs filmatisering er brutal, uforutsigbar og velspilt. Men også litt vel realistisk.

(Storbritannia, 2021)

Serieskaper: Andrew Haigh (basert på romanen av Ian McGuire)

Med: Jack O’Connell, Colin Farrell, Sam Spruell, Roland Møller, Stephen Graham, Tom Courtenay

Lengde: 6 episoder à 50 min.

Vist på: NRK TV

Ifølge den prisvinnende forfatteren Colm Toibin sin lesning, er Ian McGuires roman «The North Water» bekmørkt briljant. I stor grad tilskriver han briljansen McGuires særskilte talent for å tegne detaljerte, filmatiske øyeblikksbilder, og å beskrive komplekse hendelser med ekstrem klarhet. Det vil på ingen måte overraske meg om serieskaper og regissør Andrew Haigh er enig i den vurderingen, ei heller om han valgte seg nevnte kvaliteter som rettesnor i arbeidet med å adaptere romanen for tv.

Mellom kaos og kontroll

AnmeldelseChris Erichsen13. desember 2021

Spenningsfylt, grotesk og vakkert.

Black Box Teater, Oslo

Av og med: Ida Wigdel.

Scenografi, kostyme, lysdesign: Chrisander Brun.

Komponist, musiker: Ådne Meisfjord.

Kostyme- og scenografiassistent: Oscar Andersson.

Kunstarten dans, og begrepsapparatet som omgir den, har vært i drift i lang tid. 1990-tallets franske non-dance satte her en standard med sitt nullstilte, åpne utgangspunkt for hva dans kan romme. Denne bevegelsen har sørget for en gradvis nedbygging av skillene mellom de ulike sceniske uttrykksformene, noe den som ser etter, vil få øye på overalt.