Siden 1901 har begynnelsen av desember vært Nobelpristid. Ikke før i 1969 kom attpåklatten Sveriges Riksbanks Pris i Økonomisk Vitenskap til minne om Alfred Nobel. Til protester fra medlemmer av familien Nobel.
Likevel fikk en forsker som brukte mye av sin tid på økonomi Nobelprisen i 1921. Riktignok fikk han prisen i kjemi. Frederick Soddy (1877–1956) ble belønnet for sitt pionerarbeid med radioaktivitet. Men i perioden mellom 1921 og 1934 skrev Soddy fire bøker som gikk inn for en radikal restrukturering av det globale finanssystemet.
Jeg sitter med en bok Soddy utga i 1931 med tittelen «Money versus Man».Boken åpner med et langt sitat fra et annet engelsk universalgeni, John Ruskin (1819–1900). Den sosiale nøden i England på 1840-tallet – The Hungry 40s – og finanskrisen som fulgte i 1847 preget Ruskin. Krisen som startet i 1929 ga Soddy vann på mølla.
For Ruskin og siden Soddy var forbruk det eneste formålet med økonomien. Derav Soddys boktittel, som setter penger opp som en slags fiende for menneskeheten. Her er en ny type økonomifag. Nyklassisk økonomi er bygget på en likevektsmetafor mellom tilbud og etterspørsel og evolusjonær (Schumpeteriansk) økonomi er bygget på en metafor fra biologien (innovasjoner er som mutasjoner). Basert på naturvitenskapen insisterte Soddy på å se økonomien fra en tredje vinkel, at samfunnet er begrenset av fysikkens lover: Menneskene overlever, skrev han, gjennom å forbruke naturressurser. Hvis disse ressursene blir oppbrukt, er det over for oss, påpekte han. Han ble ikke tatt særlig alvorlig i sin samtid, men nå anses han som en forløper for økologisk økonomi. Den rumensk-fødte økonomen Nicholas Georgescu-Roegen (1906–1994) videreutviklet Soddys tanker.
Verdens biofysiskeressursbeholdning – det Soddy kaller ‘formue’ – er bundet av termodynamiske lover. Mens penger – som Soddy kaller ‘virtuell formue’ – er kun bundet av matematikkens lover. Penger kan gro ubegrenset, det kan ikke naturens ressurser. I dette misforholdet, mente Soddy, ligger roten til de fleste av våre økonomiske problemer.
«Vi kan anta at dersom Soddy hadde vært her i dag, ville han protestert»
Soddy’s kjernetema var med andre ord det underliggende naturlige misforholdet mellom realøkonomien og finansøkonomien. I 1769 hadde den engelske økonomen Richard Price formulert problemet slik: «En shilling investert til 6 prosent rente ved Kristi fødsel ville nå ha tilsvart en mengde gull større enn det ville vært plass til i hele solsystemet, hvis dette er konstruert som en sfære som tilsvarer diameteren av Saturns bane rundt solen». Et system som involverer rentes rente vil før eller siden kollapse, slik det gjør under finanskriser.
Etter mitt syn hadde Soddy rett når det gjaldt misforholdet mellom realøkonomi og finansøkonomi, men med det følger ikke nødvendigvis den pessimismen vi ofte finner i økologisk økonomi. Her hadde den amerikanske økonomen Erasmus Peshine Smith (1814–1882) en forklaring på hvorfor vi på visse områder ikke behøver å være så pessimistiske.
For ham går økonomisk vekst ut på å erstatte manuell energi med maskiner. Menneskets evne til å temme naturens krefter havner da helt i sentrum som den egentlige drivkraften i velstandsutviklingen. Også han bygger økonomifaget på rent fysiske lover. «Hele universet er bevegelse», sier Peshine Smith, «og det eneste spørsmålet er hvor meget av universets ustoppelige bevegelse vi kan utnytte selv, og hvor meget vi skal tillate skal bli brukt mot oss.» Vindkraft, jordenergi og solenergi er eksempler.
Ser vi på krisen som startet i 1929, den Soddy opplevde, ble ubalansen mellom pengeøkonomien og realøkonomien løst gjennom Keynes’ teorier som økte etterspørselen. Den siste finanskrisen ble isteden løst gjennom å trykke enda mer penger. I USA gjennom Ben Bernanke og i Europa under Mario Draghi.
Vi kan anta at dersom Frederick Soddy hadde vært her i dag, ville han protestert og sagt at dette bare gjorde misforholdet mellom finansøkonomien og realøkonomien enda verre. De sosiale bivirkningene ble også de stikk motsatte. Ser vi på krisen på 1930-tallet sank faktisk kapitalinntektene som prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i USA, mens lønningenes andel steg. Nå har det vært motsatt. I 1970 var lønningenes andel av BNP 52 prosent i USA, i 2013 var den nede i under 42 prosent. Å lese Frederick Soddy forsterker en voksende intuisjon at vi står foran et stort smell.
Økonomene Morten Jerven, Maria Walberg, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedshaug og Ole Kvadsheim skriver onsdager i Klassekampen.
