Hva vil regjeringen med offentlig sektor? Det er løfterikt at den vil sette i gang en tillitsreform. Det er imidlertid ikke nok med «et sterkt oppgjør med kommersialiseringen», som det står i Hurdalsplattformen. Det trengs i tillegg et prinsipielt oppgjør med styringsprinsippene i offentlig sektor.

Årsaken er at kommersialiseringen som har ført offentlig sektor dit den er i dag, har skjedd på bred front. Gjennom utskilling fra forvaltningen – i form av fristilling av virksomheter, konkurranseutsetting, målstyring, innføring av stykkpris og nye ledelsesprinsipper – er den demokratiske kontrollen med samfunnsoppdragene borte. I stedet har høytlønnede direktører fått stor makt, samtidig som ansattes representanter har mistet innflytelse.

For eksempel er sykehusene våre «markedstilpasset» og må kutte i drifta for å få overskudd til investeringer som lederne mener å ha økonomisk nytte av framover. Vurderingene til fagpersoner ved sykehusene er satt helt til side. I forbindelse med de to nylige, tragiske hendelsene i Kongsberg og på Bislett uttalte psykiateren Randi Rosenqvist seg til NRK. Hun sa at målingen av antallet innleggelser i psykiatrien og lengden på innleggelsene bidrar til at for få pasienter blir innlagt og at de skrives ut for fort.

Et annet eksempel er forskernes situasjon ved universitetene. Den enkelte forsker må bruke masse tid og ressurser på å konkurrere med andre forskere om å få midler til forskningen sin, for å skaffe seg nok publikasjonspoeng som igjen gir høyskolen bedre finansiering. Universitetene er delvis etterspørselsstyrte i stedet for politisk styrt ut fra hva samfunnet trenger av kompetanse framover.

Vi må spørre oss: Blir det forsket på de rette tingene når det er så viktig å telle publikasjonspoeng, og er det rett at publikasjonspoeng skal påvirke finansieringen av universitetet?

Et tredje eksempel er da ny kommunedirektør ble ansatt i Nordre Follo kommune tidligere i år med en lønn på 1,6 millioner, rett under lønna til statsministeren. Det var nødvendig, mente ordføreren siden dette er markedsverdien for kommunedirektører. Som om det ikke finnes toppkompetente personer som er villige til å bli kommunedirektører uten at lønna er på 1,6 millioner! Kanskje er slike personer også mer opptatt av samfunnsoppdraget og betydningen av offentlige tjenester?

«Man må avvikle styringen ut fra økonomisk lønnsomhet.»

En god tillitsreform er mulig bare hvis det også gjøres noe med de overordnede rammebetingelsene. Alle offentlige tjenester og oppgaver, som brann og redningstjenesten, sykehus, Nav, skatteetaten, kollektivtransporten, barnehager, universiteter og skoler er underlagt egne rammebetingelser.

I større eller mindre grad har det betydning om for eksempel oppgaven drives fra en utskilt eller fristilt virksomhet, hvilke måleparametre tjenesten styres ut fra, hva slags regler fra EU som gjelder, hvilke ledelsesprinsipper som ligger til grunn og hvordan finansieringen er. Svarene her har betydning for hvilken innflytelse representanter for de ansatte har, og må få betydning for en tillitsreform.

Det overordnede formålet med offentlig sektor er å dekke sosiale behov og drive nasjonal planlegging ut fra et samfunnsoppdrag. Offentlig sektor er helt forskjellig fra privat sektor og må derfor styres ut fra forvaltningsprinsipper og drives uten profitt, med egne ansatte med reell medbestemmelse. Konkurransepropagandaen må erstattes med faktisk samarbeid, som alltid har vært et av særtrekkene ved offentlig sektor i Norge og som er del av den norske modellen.

Måleparametrene utgjør et særegent problem. I et forvaltningsregime er ikke finansiering koblet sammen med oppnådde resultater, men ut fra behov. I et slikt regime vil kvantitative mål, sammen med annen nyttig informasjon om aktiviteten som er drevet, få annen betydning enn nå.

Dessuten må man avvikle styringen ut fra økonomisk lønnsomhet, som er et meningsløst mål for offentlige tjenester. I stedet bør virksomhetene vise hvordan bevilgninger og budsjett er fulgt opp med faktisk bruk av penger fordelt på drift og investering.

En tillitsreform må ikke ende bare med at tillitsvalgte får lov til å være med på noen flere møter. Er det ikke en god idé i et demokrati som vårt at representanter for de ansatte på et sjukehjem for eksempel eller på et universitet – med sin kompetanse og erfaring fra virkeligheten – får bestemme hvor stor bemanning de trenger?