På fredagen som skulle vise seg å innlede vår siste helg sammen, ventet jeg på Diego. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham, og kvelden forut ventet jeg på ham, men han uteble. I uteblivelsen lå ensomheten hans klar til å tre seg utenpå meg som et ekstra lag. I alt jeg hadde sagt og gjort, hadde jeg kommunisert at det var greit, at han hadde tillatelse til å legge den igjen hos meg, og når jeg tenker på det nå, tror jeg at det var det største feilskrittet. Men jeg visste ikke hva jeg holdt på med, og sånn sett blir det feil å si at jeg ga ham tillatelse til å påføre meg ensomheten sin, selv om det var sånn det føltes i lang tid etter at han hadde dratt. Torsdag passerte. Jeg forsøkte å late som ingenting, som om jeg ikke ventet. Natta kom og det ble fredag, og da ettermiddagen kom, stod han igjen nede ved porten. Jeg sprang ham i møte, full av lettelse og nytt pågangsmot, og han lyste av overraskelse over denne ikke-rutinepregede atferden, og kanskje var det denne episoden som utløste hans avreise, eller kanskje hadde han allerede bestemt seg, for denne fredagen kom han på besøk som om det var det mest selvfølgelige, og på lørdag var han borte som om han aldri hadde vært der. I tiden som fulgte, forestilte jeg meg hvor han var og hva han drev med, men jeg har aldri sett ham igjen. Fredag kveld falt den første snøen. Neste morgen dro han mens jeg sov. Jeg våknet, det snødde fortsatt. Jeg var alene i leiligheten, og snøen la seg i gater og trær og gjorde at alt lignet på hverandre. Diego hadde funnet veien ut, ned trappene, gjennom bakgården. Han hadde gått opp de første sporene i snøen med joggeskoene sine. Jeg tenker fortsatt på det som en gest, at han ville at jeg skulle se fotsporene hans da jeg våknet, så jeg kunne være sikker på at han hadde dratt.