Eposet om heltekongen Gilgamesh som Ulvhild Fauskanger redegjør for i Klassekampen 15. november, er ikke bare et av våre aller eldste sagn, i dette klassiske eposet, som i sin nåværende form ble nedskrevet for cirka tre tusen år siden, finner vi også en av historiens første detaljerte beskrivelser av en miljøforbrytelse. At den alvorlige forbrytelsen, bortsett fra at noen guder misliker den, går upåaktet hen i Fauskangers fremstilling, sier ikke så mye om artikkelforfatteren, men om hvor dypt aksepten av naturrasering og miljøkriminalitet sitter i oss: Vi godtar ødeleggelsen uten å blunke, vi ser den ikke. Naturforakten er en del av litteraturhistorien vår, den sitter så å si i syntaksen, i kulturens dypstruktur.